Dagens lykke er...

Nydelige, nyutsprungne peoner!






- Fra min iPhone

Så har man blitt hundeeier - omsider!

Så har vi altså blitt hundeeiere. Det var litt av en prosess kan jeg si deg! En ting er å bli enig med seg selv om at man skal ha hund og hvilken rase og alt det der, men å faktisk få tak i den er jo en helt annen historie. 

Vi begynte jo på sommeren i fjor å virkelig kikke etter hund. Siden vi begge har fulle jobber var vi jo enig om at sommerferien var en god tid å få hund på så den kunne finne sin plass i familien og falle godt til ro i sitt nye hjem før man skulle øve på å være hjemme alene og sånt. Ergo - leveringsklar i juni ble første (men ikke viktigste kriterium, viste det seg). Tispe ville sikkert vært fint. Vi har jo valgt en stor rase og liker store hunder men man trenger jo ikke "gjørs" på som de sier. Løpetid 1,5 ganger i året i motsetning til hannhunder som har det 365 dager i året. Men det var jo heller ikke viktigst fant vi ut; viktigere med stabilt og rolig temperament. Heller den litt forsiktige i valpekassa enn den som alltid er først.

Så ble det oppdretterjakt. Oppdaterte hjemmesider var et pluss så man kunne lese seg opp litt før man tok kontakt med noen. Etter jakten tror jeg vi kan "kongerekkene" innen norsk RR-avl utenat, eller kjenner i alle fall igjen en drøss med navn fra både inn- og utland. 

Så fant vi èn. Sendte en prøvende mail om valpelista var full. Det var den foreløpig ikke men man må jo vite mer om sine fremtidige valpekjøpere så da var det å presentere seg selv i positive men ikke falske ordelag, vise at man ser at det er mange sider ved hundehold, fortelle hva man skal bruke hunden til og hva slags hjem den kommer til. Suksess - vi møtte aksept. Ingen selvfølge, og det føltes litt som om man prøvde å få den kuleste gutten/jenta i klassen til å legge merke til, og like seg. Svett!

Men det er jo med hunder som med mennesker og reproduksjon. Det går ikke alltid slik man vil, på den tiden man vil. Så ny runde med oppdretterjakt startet. Hva med Sverige? Ny leting, ny lesing, ny googling. Nytt kort på hånden og på 'an igjen med presentasjonsrunde. Med fersk negativ erfaring i lomma, bladde vi opp 3 kort denne gangen, alle i Sverige og tok kontakt med en norsk kennel vi hadde tittet innom mange ganger tidligere. 

Hvordan "velger" man kennel egentlig? Kan jo ikke stikke under en stol at det i første omgang går på utseende. "DE hadde fine bikkjer, de". Så - innavl? Mentalt fornuftige? Godt omdømme? Kan andre vi "kjenner" gi gode referanser? For det er det jo jammen ikke sikkert de kan uansett hvor fine nettsider de har og hvor gode de beskriver avlshundene sine til å være. Så var det kontakt - for det er jo greit at man har en viss kjemi, både for kjøpers og selgers del. Som nevnt; ikke bare, bare.

Vi fant jo fort ut at akkurat det med å finne noen man stolte på og som hadde god erfaring med rasen vår, var greit å knytte til seg. Og så heldige vi var å ha en av de mest anerkjente oppdretterne rett i nærheten OG at hun ikke avfeide oss!

Slik som det å presentere seg for en oppdretter kjentes ut som å få den kuleste til å like seg, føltes det å ha 3-4 oppdrettere "på gress" akkurat som å være utro. Det er kanskje vanlig at man har det (hva vet jeg, jeg har jo aldri skaffet meg rasehund før) men det føltes likevel emment. Og ikke følte vi oss helt sikre på de vi hadde heller. Man vil jo helst at magefølelsen skal spille helt på lag! Mye telefoner til lokal oppdretter fulgte, og plutselig en kveld, helt ut av det blå kom forslaget som skulle forøke familien vår; "dere er ikke interessert i å være fòrverter, da?"

*tenke*

Hvorfor ikke? Hva innebar det? 

Vi har hunden hos oss som vår, oppdretter har avlsrett og rett til å ta hunden på utstilling om ikke vi vil gjøre det selv. Hunden vi ville få var en rolig og nydelig hannhund, og hannhund er jo litt lettere å låne bort til avl enn tispe. Dessuten ville man ha oppdretteren et kvarters kjøretur unna. 

JATAKK!!!

Så plutselig ble det hannhund i påskeferien i stedet for tispe i sommerferien. Og

jeg angrer ikke et sekund. Han er verdens søteste, har absolutt rasesærtrekkene, var nok den litt forsiktige i valpekassa og er fortsatt litt forsiktig (men ikke nervøs) når vi er ute på nye ting, vakker som en liten valpegud og sover som en baby (med godt sovehjerte - hele natta og halve dagen). Han trives best når hele familien er samlet, når sola skinner på ham og når hundene vi treffer ute har lyst til å leke med ham. Han syns Storesøsters rom er det kuleste for der innbiller han seg at det er fri tilgang på kosedyr han kan slenge veggimellom. Han er stille og rolig (med mindre hundene vi treffer på tur, og prater med, ikke er interessert i å leke, da må han bare bråke litt) men når valpegutten titter frem er det mye fart og sprett. En real godgutt, rett og slett. Akkurat som vi drømte om :o)

Kangelani's Link to Aminiafu 15 uker