Vi ønsker deg og dine en riktig god jul og godt nyttår!

Ja nå er det denne tiden igjen. Tid for kos og hygge, samle venner og familie rundt bruch- og middagsbordet, gire ned og nyte (eller som det kan leses i ansiktene til de mange som er på julegavehandel; ekstremt høyt blodtrykk, ville svettetokter og frustrasjon over alt man må kjøpe til alle disse menneskene som har alt og ikke trenger noe som helst). En viktig del av denne førjulskosen er å skrive julekort. Hvilken fantastisk tradisjon! Da jeg var liten pike var det som regel enkle julekort uten konvolutt med "God jul og godt nyttår" trykket på bildet på fremsiden med nisser eller vinterlandskap, og skrevet i håndskriften til en eldre tante på baksiden. Det tar jo ikke mange årene før slikt blir for kjedelig. Dagens julekort er riktig så avanserte!


De fleste som havner på klesklypewiren hjemme hos oss er av denne typen:

Enkle julekort med bilde av ungene på fremsiden, med eller uten "personlig" hilsen på baksiden. Og "personlig" er jo et artig fenomen på julekortfronten. Jeg har knotet selv. Jeg ønsker den jeg sender julekort til både god jul og godt nyttår (eller aller helst et godt, nytt år - for rettskrivingspedantene blant oss), men faktum er at det skal skrives flere titalls julekort så hvor personlig kan man egentlig gjøre det?


Jeg ønsker deg og dine en riktig fin julehøytid og et spennende, nytt år.
Jeg håper du og dine får en fredfull julefeiring og mange spennende utfordringer i 2007.
Måtte den fredelige juletiden bli avløst av et hemningsløst morsomt 2013!
Ta deg en marsipangris, unngå å brenne ned huset med juletreet og dropp rakettfeiringen av nyttårsaften for sikkerhets skyld!


Noen har laget tradisjon med julebrev, noe jeg i grunnen har sansen for, spesielt fra de man treffer sjelden eller aldri men likevel har et julekortforhold til. Man vet hvem som er sammen med hvem, hvor mange barn de har, hvilke aktiviteter de liker og hvor gamle alle har blitt. Nå har strengt tatt facebook tatt over den nyhetskanalen, men for de av mine bekjente som ikke er aktive i sosiale medier - sendt meg et julebrev!


Og så er det bilde da. Det er det morsomste av alt, synes jeg. Ikke bare kan man lese om at ungene har begynt på skolen og mistet tenner og kommet i puberteten, man kan også få se det med egne øyne. Nusselige tasser i julenisselue, i blåsten på stranda en høstdag, på ferie i Syden eller sammen med husets firbente. Personlig liker vi å ta med hele gjengen. Det kan jo være vel så spennende å se om husmoren har fått noen flere dobbelthaker siden sist eller alternativt mistet en eller flere bilringer. Vi kjører full pakke. Mor, far, søster, bror, bikkje, katt.


Det som derimot dessverre også er et faktum er at når mor har både mann, barn, bikkje, katt og full jobb, blir julekortskriving og ikke minst fotografering (say cheese - samtidig!) et hår i suppa når man prøver å roe julenerva med litt kanelduftende telys og pledd etter en iskald tur med bikkja, i haglskur - etter man har jobbet til 20.30.


Dog prøvde vi i helgen. Finne klær uten hull eller ketsjupflekker og imitere den perfekte harmoni sammen med husets to firbente (som forøvrig verken er i familie eller spesielt gode venner - med hverandre).


Oj:

(her trodde jeg kameraet bare var tilstede, mens jeg prøvde å finne riktig måte å holde på, men i stedet levde den sitt helt egne liv som videokamera!)

Ja, vi prøver igjen. Vi kan jo lage kollasj!

Man må ta fryktelig mange bilder for å få en kollasj som på noen måte imiterer en familie man har lyst å sende ut bilde av til nærmere 50 husstander. Og skal man få med alle må man i grunnen ha endel bilder i den kollasjen også, fant vi ut.


Og SÅ er det å finne utav teknikken til de mange julekortprodusentene på nett. Ikke bare, bare. Men da jeg endelig fant utav det kom jeg også på at det viktigste jo er tanken som teller. Jeg tenker på ørten svigersøskenbarn og -tanter, egne tanter, søskenbarn, mine barns tremenninger, gamle og nye kolleger og andre bekjentskaper. Jeg håper de vil kose seg i jula og jeg håper at året som kommer blir fint for dem også. Så jeg skrev en ferdig hilsen i kortet jeg skulle få trykket slik at det kun er adressen og frimerket som trengs av manuelt arbeid, og håper at mottakeren synes det er morsomt å se at en blondine har blitt mørk, valpen har ingen valpeliknende dimensjoner, eldste har blitt tannløs, yngste har fått kraftigere hårvekst og at familien min fortsatt holder sammen. Og at de føler at vi har tenkt på dem også, selv om kortet ikke var håndskrevet i år heller.


God jul!

Livet med en drapsmaskin

Ryktet sier at det var det oppdretters mor kalte dem da hun oppdaget at datterens lidenskap var Rhodesian Ridgebacks. Med mindre datteren har gjort en vannvittig god jobb med å skulle motbevise det for henne (det har hun jo forsåvidt), kan vi vel si at hun heldigvis tok feil.

Vel møter vi den samme fordommen når vi er ute og går tur (hovedsakelig fra andre hundeeiere som ikke har gjort grundigere hunderesearch enn å sjekke nærmeste valpeutsalg og pris før de skaffet seg bikkje), og størrelsen hans har gitt oss lyst på et digert neonskilt som sier "han er fortsatt bare en valp". Men utover det er det en sann fryd å være matforeldre.

Med innlegg fra tidligere i år hvor jeg uttalte hvor skeptisk jeg tidligere har vært til hundehold, friskt i minne kan jeg vel si at jeg har fått de fleste bekymringene mine gjort til skamme. Jeg så for meg en evig kamp om plassen i sofaen, talløse uhell innendørs, uling hele natta, behov for å rydde vekk alt som befant seg mindre enn 1 meter fra bakkenivå inne og en hund som aldri kunne være fem minutter alene. Skrekk og gru det første året, altså.

Det jeg har fått er en valp som etter kort tid skjønte at unger og hundeleker ikke er to sider av samme sak. Som nøyer seg med å gjøre "ikke ligge i sofaen" om til et definisjonsspørsmål, for han bare lener seg litt. Som (med mindre det er en katt, fugl eller potensielle firbente lekekamerater i nærheten) går pent i bånd. Som skjønner at åpen dør bare betyr "gå ut på trappa, ikke lenger". Som skjønner at åpen burdør i bilen bare betyr "gå opp på trappa og vent på meg". Som fra dag 3 har ligget pent på matta si i nabosoverommet 95% av nettene siden vi fikk ham for 7 mnd siden (resten av tiden tusler han inn til oss og stirrer lengselsfullt på dobbeltsenga helt til han skjønner at tidspunktet er feil). Som er lett å lese og som leser andre (både to- og firbente) godt. Som får mye skryt fra tilfeldige turkamerater (man får voldsomt utvidet omgangskrets når man går tur med bikkja, altså) om hvor bemerkelsesverdig rolig og avbalansert han er, spesielt alderen tatt i betraktning. Både roen og størrelsen gjør at mange ikke tror oss når vi sier han bare er 10 mnd (som han er i skrivende stund).

Verdens beste Link. Verdens største vakreste valp! Hvem kan vel si nei til disse blikkene?

Ikke bare har vi fått den perfekte familieforøkelse i form av rolig og fornuftig lynne som ikke er altfor krevende for oss førstegangseiere, det er vi evig takknemlig til Kennel Kangelani og Kennel Aminiafu for, men også en hund det er en sann fryd å hvile blikket på. Han har allerede fått en Very Good og en Excellent (med plassering som 3. beste unghanne, hvor kullbror fikk 1.) og ser frem til mange spennende utstillinger i årene som kommer. 

Enn så lenge syns vi dette har gått over all forventning til nå og går litt i spenning og venter på at hormonene skal slå ut i full blomst - da kan det bli "artige" dager! Og håper at Link synes vi er trivelige kjæledyr matforeldre også.

Mens man graver en grav...

Endelig er det tilgjengelige besteforeldre som kan passe barn, så da ble ungene sporenstreks avlevert hos nærmeste svigermor. Gravemaskin ble hentet og prosjekt "få ny mur og gjerde" og starten på "få utsiden til å bli like fin som innsiden" er i gang. Jeg har store visjoner.

Granittmur er bestemt:

Gjerde er også nesten bestemt:

Bare at vårt skal være brunsvart. Som blir den nye husfargen, neste år eller noe. Med hvite vinduer og blå inngangsdør. Åh som jeg gleder meg. I samme slengen burde vi selvsagt slengt på nye belegningsstein i Jotunheimen aka gårdsrommet, "ny" garasje i hvitmalt mur med funkisskrå på taket og glassbyggestein langs taket for å lage lys innvendig - med blå port, belegningsstein på baksiden av huset der sola aldri skinner og mose + løvetann har herredømme, granittkantstein langs hele veien og innkjørselen mot hekken, granitt og prydbark rundt alle bed og planlagt plantede vekster langs planlagt nytt gjerde. For ikke snakke om nye rekkverk i samme stil som gjerdet på terrassene/altanene/verandaene. Og ikke minst; nytt "espalier" under terrassen/altanen/verandaen. Pluss en rad med belegningsstein rundt alle bed/vekster sånn at man slipper å leke med kantklipperen hver gang man klipper plenen. Det skal ikke stå på noe...

Utenom Tid og Penger, da. Så vi tar det litt pø om pø. Foreløpig, grøftegraving :oD

Så tar man en sommerdag....

• Kjøp inn våtdrakter (siden drivhuseffekten har lurt oss og gir brrr-temperaturer midt i sommerferien).
• Kjøp gjennomsiktige bøtter (kommer til å fungere som akvarium).
• Dra til Ølberg beach, Rogaland (strand i nærområdet går muligens også).
• Fjern barnas klær og erstatt med våtdrakter, utstyr dem med spann og spade og sett langlina på bikkja (husk masse godbiter i lomma/veska).
• Dander deg på pledd og la verden passere i eget tempo.

Hva får du da?

Overlykkelige unger med spann fulle av sand, vann, ku-unger, kreps, krabber, tang og reker, sand alle veier, flashback til egen oppvekst i strandkanten (om du som meg er sørlending og oppvokst på øy og brukt alle feriene hjemme), sliten valp, antistresset mann, litt friskere farge i kinnene, en god latter av den avsiding lettkledde tyskeren på pleddet ved siden av. 

Når ungene hakker tenner fjerner man våtdrakter og pakker dem inn i altfor store badelaken og serverer noe av det de liker best, fooooor eksempel bær og sjokolade og eplejuice.

For så å fortsette med skalldyrsanking og pleddsliting etterpå...

Når kvelden kommer: ungene besvimer i seng og har forhåpentligvis gode minner de kan mimre på når de selv sitter på pleddet med ungene plaskende i vannkanten om en 20-30 års tid...

Livet er deilig!

Dagens lykke er...

Nydelige, nyutsprungne peoner!






- Fra min iPhone

Så har man blitt hundeeier - omsider!

Så har vi altså blitt hundeeiere. Det var litt av en prosess kan jeg si deg! En ting er å bli enig med seg selv om at man skal ha hund og hvilken rase og alt det der, men å faktisk få tak i den er jo en helt annen historie. 

Vi begynte jo på sommeren i fjor å virkelig kikke etter hund. Siden vi begge har fulle jobber var vi jo enig om at sommerferien var en god tid å få hund på så den kunne finne sin plass i familien og falle godt til ro i sitt nye hjem før man skulle øve på å være hjemme alene og sånt. Ergo - leveringsklar i juni ble første (men ikke viktigste kriterium, viste det seg). Tispe ville sikkert vært fint. Vi har jo valgt en stor rase og liker store hunder men man trenger jo ikke "gjørs" på som de sier. Løpetid 1,5 ganger i året i motsetning til hannhunder som har det 365 dager i året. Men det var jo heller ikke viktigst fant vi ut; viktigere med stabilt og rolig temperament. Heller den litt forsiktige i valpekassa enn den som alltid er først.

Så ble det oppdretterjakt. Oppdaterte hjemmesider var et pluss så man kunne lese seg opp litt før man tok kontakt med noen. Etter jakten tror jeg vi kan "kongerekkene" innen norsk RR-avl utenat, eller kjenner i alle fall igjen en drøss med navn fra både inn- og utland. 

Så fant vi èn. Sendte en prøvende mail om valpelista var full. Det var den foreløpig ikke men man må jo vite mer om sine fremtidige valpekjøpere så da var det å presentere seg selv i positive men ikke falske ordelag, vise at man ser at det er mange sider ved hundehold, fortelle hva man skal bruke hunden til og hva slags hjem den kommer til. Suksess - vi møtte aksept. Ingen selvfølge, og det føltes litt som om man prøvde å få den kuleste gutten/jenta i klassen til å legge merke til, og like seg. Svett!

Men det er jo med hunder som med mennesker og reproduksjon. Det går ikke alltid slik man vil, på den tiden man vil. Så ny runde med oppdretterjakt startet. Hva med Sverige? Ny leting, ny lesing, ny googling. Nytt kort på hånden og på 'an igjen med presentasjonsrunde. Med fersk negativ erfaring i lomma, bladde vi opp 3 kort denne gangen, alle i Sverige og tok kontakt med en norsk kennel vi hadde tittet innom mange ganger tidligere. 

Hvordan "velger" man kennel egentlig? Kan jo ikke stikke under en stol at det i første omgang går på utseende. "DE hadde fine bikkjer, de". Så - innavl? Mentalt fornuftige? Godt omdømme? Kan andre vi "kjenner" gi gode referanser? For det er det jo jammen ikke sikkert de kan uansett hvor fine nettsider de har og hvor gode de beskriver avlshundene sine til å være. Så var det kontakt - for det er jo greit at man har en viss kjemi, både for kjøpers og selgers del. Som nevnt; ikke bare, bare.

Vi fant jo fort ut at akkurat det med å finne noen man stolte på og som hadde god erfaring med rasen vår, var greit å knytte til seg. Og så heldige vi var å ha en av de mest anerkjente oppdretterne rett i nærheten OG at hun ikke avfeide oss!

Slik som det å presentere seg for en oppdretter kjentes ut som å få den kuleste til å like seg, føltes det å ha 3-4 oppdrettere "på gress" akkurat som å være utro. Det er kanskje vanlig at man har det (hva vet jeg, jeg har jo aldri skaffet meg rasehund før) men det føltes likevel emment. Og ikke følte vi oss helt sikre på de vi hadde heller. Man vil jo helst at magefølelsen skal spille helt på lag! Mye telefoner til lokal oppdretter fulgte, og plutselig en kveld, helt ut av det blå kom forslaget som skulle forøke familien vår; "dere er ikke interessert i å være fòrverter, da?"

*tenke*

Hvorfor ikke? Hva innebar det? 

Vi har hunden hos oss som vår, oppdretter har avlsrett og rett til å ta hunden på utstilling om ikke vi vil gjøre det selv. Hunden vi ville få var en rolig og nydelig hannhund, og hannhund er jo litt lettere å låne bort til avl enn tispe. Dessuten ville man ha oppdretteren et kvarters kjøretur unna. 

JATAKK!!!

Så plutselig ble det hannhund i påskeferien i stedet for tispe i sommerferien. Og

jeg angrer ikke et sekund. Han er verdens søteste, har absolutt rasesærtrekkene, var nok den litt forsiktige i valpekassa og er fortsatt litt forsiktig (men ikke nervøs) når vi er ute på nye ting, vakker som en liten valpegud og sover som en baby (med godt sovehjerte - hele natta og halve dagen). Han trives best når hele familien er samlet, når sola skinner på ham og når hundene vi treffer ute har lyst til å leke med ham. Han syns Storesøsters rom er det kuleste for der innbiller han seg at det er fri tilgang på kosedyr han kan slenge veggimellom. Han er stille og rolig (med mindre hundene vi treffer på tur, og prater med, ikke er interessert i å leke, da må han bare bråke litt) men når valpegutten titter frem er det mye fart og sprett. En real godgutt, rett og slett. Akkurat som vi drømte om :o)

Kangelani's Link to Aminiafu 15 uker

Av alle ting man finner på når man har en kveld helt for seg selv...

Mannen er på kurs. Mor har frihelg. Altså er kveldene etter ca 19.30 FRITID. Jeg kan gjøre HVA jeg vil. Karbad, lese en god bok, ta seg et glass vin, se chickflick, nerde på nett, jentebesøk, hobbyprosjekt. Slike ting skulle man liksom tro at stod på tapetet. Neida. Med noe overraskelse merker jeg at behovet for å rydde i bokhylla er presserende. Den er overfylt. Bøker, telysestaker, barnetegninger, kattebørste, ubrukte rammer, tom mobilemballasje, kartbøker fra nitten-pil-og-bue, pensum fra diverse utdanninger, mobilladere, (pusle-)spill og glasservise vi fikk til bryllupet av ekskolleger i tillegg til de obligatoriske BØKENE, truer hylla med sammenbrudd/eksplosjon/bokskred.

Så etter en bedre lørdagsmiddag med kyllingvinger, salat, dip og chips (ungene slukte ALT - note to self) bærer turen til IKEA. For skal man tømme en hylle for overflødig ROT må man jo ha noe å lagre det i (for alt er jo "kjekt å ha" - har man loft og kjeller kaster man da ikke noe som ikke har gått ut på dato eller samlet grønt-gå-selv-myggel - i hvert fall ikke uten husfars godkjennelse, og han er jo som nevnt på kurs...).

Så er ungene i seng, man har funnet frem et glass pappvin fra kjøleskapet, satt på Judy Garland på Spotify og man er i gang!

Jeg sorterer bøkene mine. I første omgang etter farge. Lysest øverst, mørkere nedover. Deretter etter høyde; høyest mot en kant og så lavere og lavere. Hadde jeg hatt den korrekte blandingen av bøker i ønsket farge hadde jeg hatt de høyeste i midten og deretter lavere ut mot hver side, men da går det ikke helt opp, ei heller kan jeg ha jevn høyde i midteste hylleelement for deretter å la de synke på høyden hhv til venstre og høyre - men ingen er jo perfekte...

Mens jeg pakker ned bøker jeg syns kunne passert i stillhet, har kjedelig omslag eller fortsatt ligger i emballasjen fra den bokklubben jeg glemte å avbestille månedens bok fra (og tydeligvis har så kjedelig baksidetekst at nevnte emballasje fortsatt er på) filosoferer jeg litt over hva slags sjangre som blir utgitt med hva slags farger på bokryggene. En kjapp rekognosering viser at SVART enten er med religiøst eller kriminelt innhold. Rødt og blått er litt mer variert mens grønt stort sett er artigsaker.

Og enkelte ting er deilig å få pakket bort. At jeg hadde ikke mindre enn TO Danielle Steeleromaner i hylla mi er vel ikke det jeg er stoltest av.

Og her ser man vel også at det er bøker med blå eller guloransje omslag som pakkes ned i glemselen...

Men så er man både farge- og høydekoordinert igjen, hylla puster noe lettere og øynene finner igjen hvile mens bakenden hviler nedpå i sofaen. Jeg må glo litt blant bøkene som ble stående også. Syns alltid det er morsomt å kikke i hyllene til de jeg er på besøk hos for å se hva slags bøker de har fylt fantasien sin med. Det sier liksom noe om personligheten.

Selv syns jeg utvalget vårt er ganske variert. Krim og leksikon utgjør hoveddelen. Strengt tatt kan jeg inkludere Tarjei Vesaas også, men det er ikke fordi jeg verken er fan eller har lest alt. Det kalles bare konfirmasjonsgave :)

Men vi har Bibler, litteratur på barneoppdragelse og -stell, Dickens, hagebøker (jøss - i flertall), bilbøker, barnebøker, Bridget Jones, kiosklitteratur, Dan Brown og Knut Nærum (Odd Nerdrum? - haha, mamma). Og som sagt Vesaas i 15 bind som velter hele analysen av meg selv. Det aller meste lest, mens noen perler spares en stund til.

Hva leser du helst?

Elsker stua!

Jeg har vært på shopping i helgen. Jeg har lenge kikket etter nytt salongbord som passer til sofaen (altså måtte det være enkelt og klassisk i stilen, gjerne litt rustikt uten å bli for grovt), men samtidig billig for vi har mer enn nok å bruke pengene på for tiden. Så skjer det for et par uker siden at det dukker opp et reklameblad fra IKEA (takk høyere makter at jeg ikke har fått meg et "nei til reklame"- klistremerke ennå! Der annonserte de nemlig et nestenperfekt salongbord i gråbrunbeiset tre til den nette sum av 395,-!! Joho! Og jammen hadde de ikke både sidebord og tvbenk i samme serie også! Siden vi er avhengig av å måtte flytte på tvn når vi skal se på den vil jeg ha et skikkelig veggfeste med tiden og bare ha tvbenken stående inntil veggen fast, ble det med bord og sidebord denne gangen. Men ble jommen meg kjempefornøyd! Litt dårlige mobilbilder i kveldsmørket men stemningen er fin likevel :)













Og så litt hverdagskos: man kan vel sies å elske sitt nye krus når man velger det fremfor et glass når man tyller i seg litt vin på tampen av en helt vanlig onsdag?








Fra min iPhone

Kroner en, kroner to, kroner tre, kroner fire, kroner WRAFFF!!

Nå er ungene 2 og snart 6 og vi fant ut at det var på tide å anskaffe dem en sparekonto. Ikke bare, bare skulle det vise seg. Ikke bare måtte man land og strand rundt for å finne en lørdagsåpen filial av den banken man ønsket å opprette konto i men det viste seg også at PASS herved er eneste godkjente identifikasjonspapir når det kommer til bankerier. Heldigvis - riktig bank og riktig hyggelig bankerinne, det lot seg fikse likevel.

Men så må man jo passe seg, da. Så ikke "Overformynderiet" skal forsyne seg for mye av disse pengene. Eller man ikke får stipend når man blir gammel nok og eventuelt skulle trenge det. Så det viser seg nå at sparekontoen er til de pengene avkommet klarer å spare selv.

"Bankbok" fikk de også - det var stor stas. Ballonger, veske og ikke minst BØFF med bankens logo ble utdelt. Og så kom vi til kronen på verket. Sparegrisen. I mine dager var de formet som apekatter eller isbjørner eller diamanter eller generelt vennligsinnede "sparevenner". I 2011 er det andre boller. Hardcore sparegris! Jeg har skjønt at her er det virkelig ingen andre som skal få forsyne seg av pengene enn de som VIRKELIG tør utfordre skjebnen. Man skal være OVERBEVIST om at man absolutt MÅ få bruke disse pengene på det man har i sinn før man våger seg ut på en sparegristømmeaffære. For REX var nemlig det mine uskyldige små fikk utdelt, og jeg digger den!