Hvordan få Line i kok...

Dette er bare ikke min uke, ikke i det hele tatt. Ikke bare er jeg nå i stand til å produsere unger igjen med alt det innebærer av dårlig humør, men totalt ukjente går virkelig inn for å forsure hverdagen.

Stoppe for dame med barnevogn og 4-åring midt i fotgjengerfeltet? Neeeeeida...
Stoppe for vei fra høyre? Neeeeida...
Stoppe for vei fra venstre? Jaaaaada...
Få alle bilene til å stoppe ved å nærme seg fotgjengerfelt, men skal de passere? Neeeida...

Og så. For å forhindre at Emil forgår av kjedsomhet hjemme i stua og samtidig selv få gjort noe fornuftig ble beslutningen om å handle litt vintertøy til Matilde tatt. Overfører penger til riktig kort, stabler meg og barn og vogn i bilen og finner en nyyydelig (parkeringsbulkmulighetsmessig) parkeringsplass utenfor handlesenteret - på enden av en rad med ingen biler på i de nærmeste to parkeringslommene og setter i gang. Finner nydelig vinterjakke (ops, den var visst til hu mor), strikkejakke, underbukser, kjole, strømpebukser og joggedress. Ingen kø i kassa - dette går jo flott! Alle varer avalarmisert, slått inn på kassa og mor er klar til å trekke kortet. Men hvilket kort? Tilgjengelige alternativer var nemlig: Coop-kort. Førerkort. Gavekort på feil handlesenter. Bibliotekskort. *klaske neven i panna*

Så da er det jo bare rødmende å spørre pent om jeg kan hente senere, og traske ut til bilen igjen. HMF! Men hvor er bilen? Jeg parkerte den jo vitterlig der borte? Får opp farta i delvis panikk. Joda, den står der den, jeg bare så den ikke bak den gigantiske Landroveren som står så nærme at hjulet er over i min parkeringslomme (til tross for at jeg hadde parkert så nærme streken på den andre sida som mulig, nettopp for å ha god plass dersom det skulle komme noen å parkere ved siden av meg likevel. Selv om det var VELDIG mange andre alternativer for de som kom etter meg så måtte han (for det er garantert en han, han er i 50-årene, direktør, grancanariafarge i fjeset og for full av seg selv til å tenke på andre, ironisk nok er det faktisk TYPISK at menn parkerer fjernt, så ikke skyld på damene). Så nærme at selv om jeg hadde vært et sugerør hadde jeg slitt med å komme inn på passasjersiden min. Og hvem skal inn på passasjersiden? Emil. Pøkk umulig. Får til slutt vaglet ham inn OVER Matildes sete, uten å dunke hodet hans i taket eller setene fremme (hurra) og vippet ham på plass. Tankene konsentrerer seg i all hovedsak om hvordan eksplodere på en dannet og intelligent måte overfor Land-freakin'-rover-eier men jeg kommer jo selvsagt ikke frem til en løsning der. Har ikke penn, så kan ikke skrive en fornuftig beskjed. Landroveren er selvsagt også irriterende ren, så jeg kan ikke gjøre det "forbudte" nemlig å skrive en beskjed i skiten på lakken heller. Og er for preget av adrenalinrush til å vente... Men jeg tok bilde! Hadde jeg vært politi hadde jeg visst hvor du hadde bodd! Haha :oD

Så til dagens.
Stress dag, null søvn på natta pga glemt å lukke ut katt = intens katt rundt 05 på morgenen og påfølgende panikk for at katt har kvelt yngstemann, skallebank, vrang unge, hode avskrudd. Handle på Mega. Jaiks! Sinn i kok på vei hjem, og hva skjer i 40-sonen foran veier fra alle kanter? JO - jeg blir forbikjørt. FORBIKJØRT!! Jeg kjørte i over 40, jeg! Henger på hornet når jeg ser dem passere, selvsagt til ingen nytte. Ser til enda større irritasjon at bilen stopper 10 meter senere, utenfor et bolighus. "Himmel og hav - kjøre som en gris for å komme 1,5 sekunder raskere frem til sitt eget hus???" Bråstopper ved siden av bilen og ruller ned vinduet med et blikk bare en menstruell kjerring uten dekket søvnbehov kan sende. Hvorpå føreren av den andre bilen vifter med et skilt det står.... politi på!! "Du, eh, vi jakter på noen!!" Heldigvis ikke meg, og jeg håper jeg ikke får anmeldelse i posten for forhindring av politiets arbeid...

Ord og uttrykk jeg ikke skjønner noe av

På facebook fikk jeg oppklart av ei venninne at det er det lengste strået man helst vil ha - med det korte har man tapt. Men hvorfor? Hun mener det er fordi det er en mann som har kommet på uttrykket og for en standardversjon av en halvapemann er det alltid størrelsen det kommer an på.

Men hva med røverkjøp? Jeg hører stadig uttrykket blir brukt i forbindelse med at de har gjort et godt kjøp; en god vare til en billig penge. Men - er røvere til å stole på da? Er det ikke bare marakkels de selger?

Hvor kommer uttrykket bjørnetjeneste fra? En bjørnetjeneste er jo det samme som å bæsje på leggen, men mange tenker på at det er en kjempegod tjeneste egentlig, noe man virkelig hadde bruk for. En bjørn er jo stor, ergo en stor tjeneste. Hvorfor er det ikke sånn?

Jeg kan sikkert google, men det er jo kjedelig. Og tar tid. Helt sikkert lenger tid enn det tar meg å skrive innlegget. Når man ser bort i fra tiden jeg bruker til å lure på det :oD

Søskensjalusi

Matilde har klart seg ganske godt gjennom omveltningen det har vært å bli storesøster i en alder av 4 år. Vant til å ha alt og alle for seg selv. Første ukene trodde vi at vi hadde vært så heldige å ikke bare ha fått et barn som sover godt, er blid og enkel å ha med å gjøre, men som også taklet overgangen til å bli del av en søskeflokk (å kalle to stykker for en flokk er kanskje å ta litt hardt i, forresten) uten så mye som en sur mine. Deretter fulgte noen heftige uker hvor det ikke var så mye skrik og skrål men uhyggelige mengder prat. Prate, prate, prate, prate, prate. Jeg tror ikke hun var stille et sekund i løpet av dagen, i alle fall ikke hjemme. Og fikk vi besøk så hjalp det ikke noenting at de besøkende gjorde alt riktig i forhold til storesøsken og gav henne eneoppmerksomhet i all den tid før de prøvde seg på lillebror - hun skravla og skravla (høyere og høyere) og klatret og herjet.

Men så stabiliserte det seg litt, heldigvis. Og innimellom kommer gullkornene som er milde og snille, men ikke legger skjul på at hun av og til skulle ønske hun var enebarn igjen.

"Mamma, du er dronningen. Pappa er prinsen og jeg er prinsessa. Emil han kan være flaggermus, han"

"De (en mor og datter i barnehagen) kan låne Emil litt. Emil kan reise og bo hos dem. Men han kan få komme tilbake etter en stund for jeg har lyst at han skal være lillebroren MIN"

Tanker på vei til et valglokale

For en nydelig dag - 18 grader og sol sier yr.no, perfekt å spasere til valglokalet og avgi denne periodens stemmeseddel. Plasserer Emil i vogna og setter avgårde. Myser i sola, rak i ryggen. Jeg skal stemme. Jeg har min sjanse til å ha noe å si. Til å velge hvem jeg vil skal snakke for meg, kjempe for meg og svelge et par kameler for meg. Til å ta støyten for de meningene jeg står for - for meg. Det er ikke bare bare. Man får nesten litt høytidsstemning av sånt, det føles som 17. mai.

Det ER jo nesten som en liten feiring. Av landet vårt - MITT land. Jeg snakket med Øyvind om det her om dagen, at jeg virkelig ikke kunne bodd noe annet sted enn her i Norge. Eller jeg kunne jo bodd andre steder for et år eller to, men det er her jeg hører til, både opphavsmessig og interressemessig. Skikkelig natur som ikke tilsløres av hete- eller forurensningsdis, klare farger. Fri sikt og frihet. Velferdssamfunn. Og altså demokrati. Nå er det min tur!

Partiet "mitt" kommer nok ikke til å vinne med flertall, til det har de nok valgt bort seieren for å holde seg på den smale sti. Men håpet er jo at de likevel kommer i posisjon til å samarbeide med noen som er større. Jeg er jo ikke enig med dem i alt, men det er man jo aldri med noen - det er jeg jo ikke med han jeg elsker og har valgt å dele livet mitt med engang. Men mest enig er jeg nok med dem. Og så må man jo tenke litt strategi også oppi det hele. Jeg tenker gjennom det som er viktig for meg, og det som er viktig for ungene mine - de er jo fremtiden. Ser på Emil i vogna - jo, jeg er sikker i mitt valg.

Roter meg bort på veien (valglokalet er jo bare nedi bakken, inn i boligfeltet på andre sida av veien men hvor?) og svetter meg avgårde på kryss og tvers. Litt villmarkskjøring med vogn blir det også, da jeg ser skolen, men det er slutt på asfalten. Kommer meg omsider gjennom og husker ikke helt hvor jeg skal. Thank God for pensjonistene - de har stemt før og vet hvor de skal. Jeg har også stemt før, men da var jeg i ammetåke nr 1 og det eneste jeg husker av det var hva jeg stemte og at lokalet var "nedi bakken, inni boligfeltet på andre sida veien" et sted. Pensjonistene traver bestemt avgårde mot gymsalen og jeg triller etter. Kjenner på 17. maistemningen igjen, må rette meg litt opp i ryggen igjen og kjenner nesten at hjertet banker litt fortere. Det er pensjonistene og jeg, og et par andre mødre med barnevogn. Inn i avlukket, finne riktig lapp, ingen endringer, stille seg i kø. Treffer ikke mindre enn to gamle herrer som virkelig har gjort en innsats for å stemme frem det som passer for dem; de er så krokrygget at de knapt kan stå og den ene går ufattelig sakte med en krykke på hver arm. Den andre har stokken på pakkebæreren på en lav sykkel som fungerer som rullator. Her står det ikke på innsatsen og jeg kjenner jeg blir stolt på deres vegne. De sliter kanskje sofaen hjemme i mangel av sprekere ben, men noen kjip sofavelger nekter de å være. Sånn skal vi være - staute nordmenn som ikke lar seg stoppe av litt leddgikt, høy alder eller altfor behagelig sofa. Dessverre er ikke alle sånn og de som ikke er sånn burde så absolutt klappe igjen kakeluka når det kommer til å klage i alle fall. Men det var en digresjon. En annen digresjon er at dama under meg på lista har et navn mannen og jeg fant ut at vi måtte styre unna da vi skulle finne navn til Matilde - hun hadde samme etternavn som oss men et fornavn som sammen med etternavnet blir fryktelig likt en skandinavisk fornøyelsespark. Morro å flire litt for seg selv mens jeg lurer på hvor gammel denne dama er, og om etternavnet er "hennes" eller noe hun har giftet seg til. Og hva vil hun stemme, tro?

Ut i finværet igjen og finne veien hjem, heldigvis lettere enn å finne veien hit. Sola stråler, jeg er lykkelig og har gjort min borgerplikt. Husker at ved forrige valg stakk også sola oss i øynene da vi også den gangen hadde spasert til valglokalet. Skulle bare mangle - alt blir bedre med sol, man ser lyst på dagen og fremtida. Og kanskje har man, akkurat i dag, vært med på å forme den. I vårt bilde.