Tanker på vei til et valglokale

For en nydelig dag - 18 grader og sol sier yr.no, perfekt å spasere til valglokalet og avgi denne periodens stemmeseddel. Plasserer Emil i vogna og setter avgårde. Myser i sola, rak i ryggen. Jeg skal stemme. Jeg har min sjanse til å ha noe å si. Til å velge hvem jeg vil skal snakke for meg, kjempe for meg og svelge et par kameler for meg. Til å ta støyten for de meningene jeg står for - for meg. Det er ikke bare bare. Man får nesten litt høytidsstemning av sånt, det føles som 17. mai.

Det ER jo nesten som en liten feiring. Av landet vårt - MITT land. Jeg snakket med Øyvind om det her om dagen, at jeg virkelig ikke kunne bodd noe annet sted enn her i Norge. Eller jeg kunne jo bodd andre steder for et år eller to, men det er her jeg hører til, både opphavsmessig og interressemessig. Skikkelig natur som ikke tilsløres av hete- eller forurensningsdis, klare farger. Fri sikt og frihet. Velferdssamfunn. Og altså demokrati. Nå er det min tur!

Partiet "mitt" kommer nok ikke til å vinne med flertall, til det har de nok valgt bort seieren for å holde seg på den smale sti. Men håpet er jo at de likevel kommer i posisjon til å samarbeide med noen som er større. Jeg er jo ikke enig med dem i alt, men det er man jo aldri med noen - det er jeg jo ikke med han jeg elsker og har valgt å dele livet mitt med engang. Men mest enig er jeg nok med dem. Og så må man jo tenke litt strategi også oppi det hele. Jeg tenker gjennom det som er viktig for meg, og det som er viktig for ungene mine - de er jo fremtiden. Ser på Emil i vogna - jo, jeg er sikker i mitt valg.

Roter meg bort på veien (valglokalet er jo bare nedi bakken, inn i boligfeltet på andre sida av veien men hvor?) og svetter meg avgårde på kryss og tvers. Litt villmarkskjøring med vogn blir det også, da jeg ser skolen, men det er slutt på asfalten. Kommer meg omsider gjennom og husker ikke helt hvor jeg skal. Thank God for pensjonistene - de har stemt før og vet hvor de skal. Jeg har også stemt før, men da var jeg i ammetåke nr 1 og det eneste jeg husker av det var hva jeg stemte og at lokalet var "nedi bakken, inni boligfeltet på andre sida veien" et sted. Pensjonistene traver bestemt avgårde mot gymsalen og jeg triller etter. Kjenner på 17. maistemningen igjen, må rette meg litt opp i ryggen igjen og kjenner nesten at hjertet banker litt fortere. Det er pensjonistene og jeg, og et par andre mødre med barnevogn. Inn i avlukket, finne riktig lapp, ingen endringer, stille seg i kø. Treffer ikke mindre enn to gamle herrer som virkelig har gjort en innsats for å stemme frem det som passer for dem; de er så krokrygget at de knapt kan stå og den ene går ufattelig sakte med en krykke på hver arm. Den andre har stokken på pakkebæreren på en lav sykkel som fungerer som rullator. Her står det ikke på innsatsen og jeg kjenner jeg blir stolt på deres vegne. De sliter kanskje sofaen hjemme i mangel av sprekere ben, men noen kjip sofavelger nekter de å være. Sånn skal vi være - staute nordmenn som ikke lar seg stoppe av litt leddgikt, høy alder eller altfor behagelig sofa. Dessverre er ikke alle sånn og de som ikke er sånn burde så absolutt klappe igjen kakeluka når det kommer til å klage i alle fall. Men det var en digresjon. En annen digresjon er at dama under meg på lista har et navn mannen og jeg fant ut at vi måtte styre unna da vi skulle finne navn til Matilde - hun hadde samme etternavn som oss men et fornavn som sammen med etternavnet blir fryktelig likt en skandinavisk fornøyelsespark. Morro å flire litt for seg selv mens jeg lurer på hvor gammel denne dama er, og om etternavnet er "hennes" eller noe hun har giftet seg til. Og hva vil hun stemme, tro?

Ut i finværet igjen og finne veien hjem, heldigvis lettere enn å finne veien hit. Sola stråler, jeg er lykkelig og har gjort min borgerplikt. Husker at ved forrige valg stakk også sola oss i øynene da vi også den gangen hadde spasert til valglokalet. Skulle bare mangle - alt blir bedre med sol, man ser lyst på dagen og fremtida. Og kanskje har man, akkurat i dag, vært med på å forme den. I vårt bilde.