Søskensjalusi

Matilde har klart seg ganske godt gjennom omveltningen det har vært å bli storesøster i en alder av 4 år. Vant til å ha alt og alle for seg selv. Første ukene trodde vi at vi hadde vært så heldige å ikke bare ha fått et barn som sover godt, er blid og enkel å ha med å gjøre, men som også taklet overgangen til å bli del av en søskeflokk (å kalle to stykker for en flokk er kanskje å ta litt hardt i, forresten) uten så mye som en sur mine. Deretter fulgte noen heftige uker hvor det ikke var så mye skrik og skrål men uhyggelige mengder prat. Prate, prate, prate, prate, prate. Jeg tror ikke hun var stille et sekund i løpet av dagen, i alle fall ikke hjemme. Og fikk vi besøk så hjalp det ikke noenting at de besøkende gjorde alt riktig i forhold til storesøsken og gav henne eneoppmerksomhet i all den tid før de prøvde seg på lillebror - hun skravla og skravla (høyere og høyere) og klatret og herjet.

Men så stabiliserte det seg litt, heldigvis. Og innimellom kommer gullkornene som er milde og snille, men ikke legger skjul på at hun av og til skulle ønske hun var enebarn igjen.

"Mamma, du er dronningen. Pappa er prinsen og jeg er prinsessa. Emil han kan være flaggermus, han"

"De (en mor og datter i barnehagen) kan låne Emil litt. Emil kan reise og bo hos dem. Men han kan få komme tilbake etter en stund for jeg har lyst at han skal være lillebroren MIN"