En usigelig kjedelig overskrift, det høres i grunnen ut som jeg skal ha et lite foredrag om agility eller helsefordelene ved å ha hund. Det har jeg ikke tenkt.
Alle har nå fått med seg at vi fikk oss Rhodesian Ridgeback for drøye to år siden. Noe av grunnen for min del var å få noe som ville dra meg ut av sofaen og ut i frisk luft. Det fikk jeg. Jeg har lært hva som er gode klær og at det meste da er godt vær.
På et tidspunkt i hundeeiertilværelsen kjente jeg at å bare komme seg ut (og gå) ikke var nok. Jeg hadde lagt et tjuetall på vekta fra jeg gifta meg til jeg fikk hund og det måtte jeg gjøre noe med. For å slå to fluer i samme smekk (man er jo tross alt lat) fant jeg ut at jogging måtte være det rette; det kostet kun treningstøyet, turen måtte jeg jo ut på likevel. Som tenkt så gjort; julepresangpengene fra svigermor ble brukt opp på nyttårsaften, på splitter nytt løpetøy og 1. nyttårsdag stod jeg klar.
Det kunne stoppet der, for det er jo det vanlige med nyttårsforsetter. Heldigvis skriver vi nå august og jeg løper ennå. Jeg har løpt i sol og regn og 12 minusgrader. Og bikkja er med.
Da vi gjorde forundersøkelser på hunderaser for 3 år siden ble et av minuspunktene for RR et utsagt på Dogs 101 på Discovery; "the Rhodesian Ridgeback is a dog for athletes". Det er mange ord man ikke kan bruke om herr og fru Megminemitt og blant dem troner "atleter" nokså høyt. Men jeg kan meddele at RR nok er en hund for atleter, men det er kun i go'vær!
Og da til dagens opplevelser. Siste uka har vært varm. Kjempevarm! Og klam. I går kveld begynte det å letne og da til store mengder regn (har vi egentlig takrenner på huset vårt, tro?) og slagverkskonsert med pyroteknikk fra oven. Jeg droppet for første gang (!)en planlagt løpetur med tanke om at siden det var lørdag dagen etter kunne jeg ta med meg bikkja og løpe på morgenen.
Så jeg stod oppfrisk og rask i morges til forsiktig solskinn. Pakket rompetaska med godbiter (til bikkja), fløyte (også for innkalling av bikkje, ikke konsertbruk), kobbel og andre nødvendigheter. Da jeg kom meg ut på motorveien åpnet himmelen seg. Litt demotivert, men jeg kjørte da likevel, andre ganger har jeg nemlig hatt så flaks at regnet slutter i det jeg går ut av bilen.
Det gjorde det ikke i dag. Parkerte, kvinnet meg opp og gikk for å hente bikkja i bagasjerommet. Han fortrakk ikke en muskel da jeg åpnet burdøra. Da jeg lokket på ham bare så han dumt på meg. En bil med mann som kikket oppgitt mot himmelen, parkerte ved siden av oss.
Jeg fikk omsider bikkja opp i sittende stilling. Da jeg prøvde å dytte/dra ham ut, rygget ham og latet som han var en chihuahua innerst i buret. Mannen i nabobilen lo åpenlyst.
Da regnet bremset littegrann gikk bikkja i stående og jeg fikk dratt og dyttet ham ut omsider. Innen vi hadde kommet oss godt i gang på runden rundt Stokkavannet hadde regnskyene dratt sin kos og jeg følte meg i kjempeform.
Men hva er dette? Hvorfor er det så tungt å løpe når det (i motsetning til vanlig) ikke gjør vondt i leggene? Jeg snur meg for å oppdage at atletbikkja ikke er like motivert som matmoren sin. Han løper motvillig og akkurat så sent at båndet er stramt. Jeg kunne hatt lyst å tillegge ham hensikten av å gjøre det for å få meg til å føle meg sprek, men resten av turen viste det motsatte. Den bikkja er gjennomført prippen. Da vi kommer 5,8km inn i 8,4km-turen skjer det jeg hadde begynt å tro at ikke skulle skje. Himmelen åpner seg mer enn noen gang, pyro- og slagverkskonserten når nye høyder. Jeg kunne bare se et par meter foran meg og jeg ble så våt! Til og med der sola aldri skinner ble jeg våt, ikke så våt at det drypper men så våt at det renner! Ordet våt er egentlig understatement of the year.
Og bikkja ble plutselig det loddet om foten man ikke vil ha når man bader. Gjøken ville snu (uten å vite at det var lengre enn å fortsette). Han mente at det var mindre regn ute på de åpne slettene enn i "alleen" langs stien (hvor man får bittelitt ly fra trærne). Han trodde han kunne få ly fra skvallerkålen i veikanten. Han trodde han ble mindre våt hvis han gikk fremfor å løpe. Han enset ikke lyn og torden, kun det drepende (tror han) regnet. For en tur! "A dog for athletes". Ha-sørens-ha!
Helt til vi kom til veiskillet der vi svingte tilbake til bilen. Han kjente seg igjen! For første gang var det litt tak i ham og for første gang løp han foran meg. Bare synd han ikke skjønte det før - nå gikk det fort!
Og som den grusomme matmor jeg er (med nyvasket hus) - skulle jeg ha våt bikkje i hus skulle det være REN, våt bikkje. Sporenstreks i dusjen med både ham og meg, bikkja satt og skalv da han skjønte hva han hadde i vente. Og da han var ferdig limte han seg i sann RR-ånd til madrassen sin i stua og der har han ligget resten av dagen. Fullstendig mentalt utslitt.
"Er det ikke stress med så stor hund, trenger de ikke mye mosjon og sånn?" *latterkrampe*
Alle har nå fått med seg at vi fikk oss Rhodesian Ridgeback for drøye to år siden. Noe av grunnen for min del var å få noe som ville dra meg ut av sofaen og ut i frisk luft. Det fikk jeg. Jeg har lært hva som er gode klær og at det meste da er godt vær.
På et tidspunkt i hundeeiertilværelsen kjente jeg at å bare komme seg ut (og gå) ikke var nok. Jeg hadde lagt et tjuetall på vekta fra jeg gifta meg til jeg fikk hund og det måtte jeg gjøre noe med. For å slå to fluer i samme smekk (man er jo tross alt lat) fant jeg ut at jogging måtte være det rette; det kostet kun treningstøyet, turen måtte jeg jo ut på likevel. Som tenkt så gjort; julepresangpengene fra svigermor ble brukt opp på nyttårsaften, på splitter nytt løpetøy og 1. nyttårsdag stod jeg klar.
Det kunne stoppet der, for det er jo det vanlige med nyttårsforsetter. Heldigvis skriver vi nå august og jeg løper ennå. Jeg har løpt i sol og regn og 12 minusgrader. Og bikkja er med.
Da vi gjorde forundersøkelser på hunderaser for 3 år siden ble et av minuspunktene for RR et utsagt på Dogs 101 på Discovery; "the Rhodesian Ridgeback is a dog for athletes". Det er mange ord man ikke kan bruke om herr og fru Megminemitt og blant dem troner "atleter" nokså høyt. Men jeg kan meddele at RR nok er en hund for atleter, men det er kun i go'vær!
Og da til dagens opplevelser. Siste uka har vært varm. Kjempevarm! Og klam. I går kveld begynte det å letne og da til store mengder regn (har vi egentlig takrenner på huset vårt, tro?) og slagverkskonsert med pyroteknikk fra oven. Jeg droppet for første gang (!)en planlagt løpetur med tanke om at siden det var lørdag dagen etter kunne jeg ta med meg bikkja og løpe på morgenen.
Så jeg stod opp
Det gjorde det ikke i dag. Parkerte, kvinnet meg opp og gikk for å hente bikkja i bagasjerommet. Han fortrakk ikke en muskel da jeg åpnet burdøra. Da jeg lokket på ham bare så han dumt på meg. En bil med mann som kikket oppgitt mot himmelen, parkerte ved siden av oss.
Jeg fikk omsider bikkja opp i sittende stilling. Da jeg prøvde å dytte/dra ham ut, rygget ham og latet som han var en chihuahua innerst i buret. Mannen i nabobilen lo åpenlyst.
Da regnet bremset littegrann gikk bikkja i stående og jeg fikk dratt og dyttet ham ut omsider. Innen vi hadde kommet oss godt i gang på runden rundt Stokkavannet hadde regnskyene dratt sin kos og jeg følte meg i kjempeform.
Men hva er dette? Hvorfor er det så tungt å løpe når det (i motsetning til vanlig) ikke gjør vondt i leggene? Jeg snur meg for å oppdage at atletbikkja ikke er like motivert som matmoren sin. Han løper motvillig og akkurat så sent at båndet er stramt. Jeg kunne hatt lyst å tillegge ham hensikten av å gjøre det for å få meg til å føle meg sprek, men resten av turen viste det motsatte. Den bikkja er gjennomført prippen. Da vi kommer 5,8km inn i 8,4km-turen skjer det jeg hadde begynt å tro at ikke skulle skje. Himmelen åpner seg mer enn noen gang, pyro- og slagverkskonserten når nye høyder. Jeg kunne bare se et par meter foran meg og jeg ble så våt! Til og med der sola aldri skinner ble jeg våt, ikke så våt at det drypper men så våt at det renner! Ordet våt er egentlig understatement of the year.
Og bikkja ble plutselig det loddet om foten man ikke vil ha når man bader. Gjøken ville snu (uten å vite at det var lengre enn å fortsette). Han mente at det var mindre regn ute på de åpne slettene enn i "alleen" langs stien (hvor man får bittelitt ly fra trærne). Han trodde han kunne få ly fra skvallerkålen i veikanten. Han trodde han ble mindre våt hvis han gikk fremfor å løpe. Han enset ikke lyn og torden, kun det drepende (tror han) regnet. For en tur! "A dog for athletes". Ha-sørens-ha!
Helt til vi kom til veiskillet der vi svingte tilbake til bilen. Han kjente seg igjen! For første gang var det litt tak i ham og for første gang løp han foran meg. Bare synd han ikke skjønte det før - nå gikk det fort!
Og som den grusomme matmor jeg er (med nyvasket hus) - skulle jeg ha våt bikkje i hus skulle det være REN, våt bikkje. Sporenstreks i dusjen med både ham og meg, bikkja satt og skalv da han skjønte hva han hadde i vente. Og da han var ferdig limte han seg i sann RR-ånd til madrassen sin i stua og der har han ligget resten av dagen. Fullstendig mentalt utslitt.
"Er det ikke stress med så stor hund, trenger de ikke mye mosjon og sånn?" *latterkrampe*
Ikke fra dagens tur, bildet over var bare en tur i lett duskregn. Så kan du tenke deg...
