Hellig mamma - jeg?

Det er deilige dager for tiden. Advent. Ro, fred, tente lys, duft av røkelse, stemningsfull musikk og barneglede. Vi teller ned. For barna er det til julekvelden med pakker. For oss voksne håpet om å kjenne på gleden fra barndommen selv om man skal vaske, bake, koke og steke. Og ikke minst stryke! Så gjør vi så... mens vi gleder oss til jul.

Skal tro hvordan Maria hadde det den siste måneden? Eller de 8 foregående? En ting er i alle fall helt sikkert og det er at hun må ha vært helt motsatt av meg. Budskapet om forestående jomfrufødsel som jeg liksom skulle utført hadde nok blitt mottatt på en helt annet måte enn hos den hellige moder. Jeg ser for meg følgende scenarier:

Mens jeg slumrer litt på en krakk (!) etter en lang dag dukker det plutselig opp en engel (!!). Som om ikke det var ekstraordinært nok i et "ikke akkurat bloggbart" hjem, så kan den opplyse om at den ikke har kommet feil, engang. Og eksepsjonaliteten overgår seg selv - den har et budskap! Til MEG!!!

"Du skal føde en sønn..."

Say what? JEG?? Det er ikke mulig det... Vel har jeg drømt om Josef, men SÅ livaktig var ikke de drømmene.

Ikke han som er faren sier du? *svimle* GUD??? *krampelatter* Hva, tuller han ikke??
Men hva kommer mamma og pappa til å si? Og ikke minst hele resten av "byen"? INGEN kjøper denne... Blitt gravid ved Guds ånd liksom. *krampegråt*

Livet passerer i revy. Fremtiden passerer i tragedie. Jeg ser for meg "avis"-overskriftene; "syndig kvinne steinet"... Her gjelder det å handle fort! Josef - first thing i morgen!

...og så gikk Josef med på det likevel, etter nesten blod, masse svette og uendelige mengder tårer. Har knapt fått tørket den siste før JomfruLines sedvanlige svangerskapsform kicker inn. Spy, spy, spy, spy, brekke ribbein, spy, spy. Jeg hadde nok ikke vært særlig gla'kristen da, nei. Ikke rennende vann å skylle spyet bort med. Ingen mann til å hjelpe meg fordi han jobber hele døgnet. Må attpåtil tørke støv, passe esler og sy samtidig, helt sikkert. Jeg tror ikke det finnes grenser for hvor godt verden hadde hørt mine beklagelser over hvor tungt livet var. Gudesønn eller ei...

Kroppen blir tyngre og tyngre til tross for hvor lite mat man beholder. Hoftene og ryggen verker. Og hvor godt sover man egentlig på en halmmadrass? At ikke folk forgikk av dårlig nattesøvn på den tiden er meg ubegripelig.

Så kommer hurranyheten over alle - man må dra langt pokker-i-vold for å skrive seg inn i manntall. BRA TIMING, Augustus!! *mumle* Og da snakker vi ikke tysk komfort og kvalitet på motorkjøretøyet. Vi snakker tregt, humpete og ubehagelig. Sitte på en eselrygg i 8. svangerskapsmåned. TORTUR!

Og med vår selvsagte flaks - fullt på alle hoteller. Min tro på at en sann og kjærlig gud skulle ha noe med dette å gjøre må nå ha blåst over alle hauger. Min klagesang hadde nok vært av operavarianten, kjenner jeg meg rett. Hadde riene begynt også hadde jeg vært et lite h.... å være sammen med. Jeg kan se for meg Josefs desperasjon. En stall will do!! Flat mark hadde nok også gått hadde ikke stallen dukket opp.

Og fødselen tror jeg bare vi hopper over. Et sennepsfrø av tro skal streve hardt for å overleve en fødsel i det hele tatt. En menneskefødsel i stall er nok en uhåndterlig prøve for sennepsfrøet.

Og ikke nok med det. Guttebarnet er omsider en fysisk del av denne verden, jeg ligger der svett, blodig og forkavet - DA begynner vilt fremmede menn å renne ned stalldøra. Gull, røkelse og myrra my ass - hva betyr vel det i en sådan stund? En dusj, en sykepleier og rent tøy hadde nok falt mer i smak. For ikke snakke om hvilken rikdom man kunne veltet seg i etter å ha solgt dusjen - i de dager!?

Nei, jeg skjønner godt at Gud Fader valgte en litt mer medgjørlig Maria fremfor atombombeLine. Og takk og pris for det. Så kan vi telle ned, tenne lys, nyte kakelukt og synge litt. Og være takknemlige for at noen andre tok jobben for oss.

Lørdagsmorgen

Lørdagsmorgen i heimen. Far sover lenge (i alle fall helt til 8), ungene ser barnetv og mor prøver blog på telefonen mens hun drømmer om dager som ikke MÅ starte før 7. Og skal snart på jobb...

Ha en fin lørdag!




- Fra min iPhone

Stemningsrapport fra heimen

De senere år har jeg tatt meg i å begynne å like høsten. Faktisk like veldig godt. Det er utrolig deilig å kose seg inne, finne frem lys og pledd og høstmusikk og kakao. Nydelig lys ute om høsten, deilig friskt i lufta. Og utrolig deilig å ha regn som unnskyldning for å kose seg inne desto mer :oD

...og så ser både stue og husmor litt bedre ut i dempet belysning... ;oD

 

Og utsettelsen fortsetter...

Jeg var jo som nevnt inne på "vår" kennels hjemmesider i min kamp mot å starte på husarbeidet. Vi har landet på rase - det er sikkert. Skal jeg avsløre? Tør jeg det? Fysiske venner og kolleger har jo allerede fått høre i det vide og det brede om hvor vakker den er, hvor sær den er og ikke minst hvor ikke-liten den er, men det er liksom noe med å ha det skrevet ned, hamret i stein osv. Blås i - jeg hopper i det. Da forplikter det liksom litt også.

Rasen vår er stor. Høyt aktivitetsbehov. Intelligent. Verdens vakreste. Vi må belage oss på mye tur, men så er det jo også en sånn familie vi vil være. Og har vist oss å være i den perioden vi hadde barn som var av en sånn størrelse og alder at hun kunne gå lengre turer uten vogn. Den krever variert trening, så her studeres ivrig tips og triks på nett. Sa jeg verdens vakreste? Vi skal ha Rhodesian Ridgeback :o)

Tryllestav? Klonemaskin?

Sitat venninnes facebookprofil: "Barn utsetter ikke noe til i morgen som kan forhindre dem i å gå til sengs i kveld." Så sant som det er sagt. Eller foreløpig ikke så mye mine barn for de er ganske enkle i leggeveien som regel, men fenomenet har jo blitt observert.

Nå også observert i voksenvariant. Og nå legger jeg bort utsette-leggetid-tøyset og tar frem reality-tøyset. Realiteten er at det er fredag, jeg har lurt meg til å starte sent på jobb FOR å få gjort ukesvasken av heimen. Det er nemlig ekstremt travle tider på jobb med mulighet for å jobbe 7-22 7 dager i uka, så huslige sysler kan grine så mye de vil etter oppmerksomhet uten å vinne. Dog må man jo opprettholde en viss standard, derfor "senvakt" i dag. Før halv fire må jeg ha skiftet på alle senger, vasket 2. etg inkl. bad, ryddet og vasket 1. etg inkl. brette og legge på plass 3 maskiner med tøy + sette på minst èn ny maskin. I tillegg til å foreta ukeshandel og preparere middag til en stor og to små. Og huske å dusje. Og sende en viktig jobbmail - DER husket jeg det!

Alt overnevnt er en minst 6 timersjobb. Klokka er nå passert 8.30 - jeg BØR skynde meg. Men nå kicker reality-tøyset inn. Jeg formelig hører kroppen min si som Albert Åberg; "skal bare...". Skal bare utnytte tomt hus til å spise en bedre frokost så jeg blir fit for fight against housemess. Skal bare sjekke facebookoppdateringer og innboks. Skal bare sjekke favorittbloggene. Skal bare lese litt på fremtidig hunderaseoppdretters hjemmeside - OJ så koselig det ser ut som de har hatt det på kennelweekenden sin - tenk så artig om det er vår tur neste år. Skal bare tenke litt til på hva jeg kan finne på for å ikke vaske. Skal bare BLOGGE litt om hvor flink jeg er til å utsette husvask.

Ironisk nok er jeg vanligvis den i heimen som er flinkest til IKKE å utsette ting. Men det er noe med at "når ingen ser meg" eller noe... Da er det ikke så nøye. Det er mye viktigere å være flink når man har en annen sofagris hjemme man liksom kan hevde seg over. "Se så flink jeg er til å bare GJØRE ting, hæ?" Mrs. Efficient - det er meg.

Mulig det er butikken jeg organiserte i går. Brettet håndklær til den store gullmedaljen. Tror jeg brettet 100 håndklær. Arrangerte persienner og lameller og cordless plissègardiner og rullegardiner så det ble en sann fryd for det pertentlige øyet. Jeg håndterte skrujern, tang, jekketralle, kopimaskin (nei, forresten - den lot seg ikke håndtere i det hele tatt, så det var vel snarere frustrerte seg over kopimaskin det skulle stått), gummihammer og idiotisk butikkinnredning. OG fått blåmerker på armene og flenge i fjeset for å vise for all verden hvor energisk og effektiv jeg er (okei, flenge i fjeset var vel heller bevis for korttenkthet).

Og effektiv er jeg vel strengt tatt fortsatt. Ekstremt effektiv til å finne måter å utsette det uunngåelige på. Jeg har klart det i snart 1 time allerede, så det er vel på tide å rote frem "husrengjøring" på Spotify og bite i det sure eplet :o)

God helg!!

Mor, kone, datter, venninne, kollega, matmor.

Kjært kvinnfolk har mange titler. Alle de ovenstående kan jeg pryde meg med, heldige jeg :o)
Og når man i tillegg blir asfaltenke (kan jo ikke si gressenke når det ikke er fotball han skal spille?) får man jo til og med tid til å filosofere litt rundt både det ene og det andre.

Mannen har altså reist. Ikke for godt, håper jeg, men på guttetur til landet der de kan lage Biler. Og Bilbaner. 5 dager på en lyseblå sky, er han nå. Øl, biler, bilkjøring og "rauaraddel". Og milevis fra kjerringmas, jobbmas og gnålende unger. Hadde han reist for å drikke vin, shoppe til han droppet (fordi det fantes butikker som hadde det han ønsket seg, uten økonomiske hindringer), "tatle" og la spasalonger pleie tempelet sitt, hadde jeg nok vært misunnelig.

Her sitter jeg, da. Foreløpig med tittelen "kone" på pause. DEILIG! Ikke fordi jeg ikke liker å være kone, altså. Men deilig å få tid til å glemme alle hverdagsirritasjoner og merke at man gleder seg til husbonden kommer hjem igjen. Vi er ikke så travle etter arbeidstid at vi får tid til slikt i hverdagen. Så jeg gleder meg.

Rollen "mor", derimot, den er overhodet IKKE på pause. Den har satt opp tempoet til det doble. Jeg var meget skeptisk den dagen Mannen skulle dra. Da hadde jeg allerede vært hjemme 2 arbeidsdager med syk Lillebror. Avreisedagen var nådd nye rekorder hva hyling angår. Jeg hadde strøket glatt på mammaeksamen den dagen, nervene var så tynnslitte at en fluefis kunne fått meg til å bikke over før middag. Grining/vræling som det ikke fantes noen kur for, sammenhengende fra 11-14 hadde vel strengt tatt fått Moder Theresa til å tilte. Spesielt når dagen begynner før 06 om morgenen og det allerede da er tydelige tegn på hvordan resten av dagen kom til å bli.

Men SÅ kom fredag. 1. dag helt hjemme alene. Lillebror FRISK! Takk gud for barnehage. Før 11 var huset gullende rent, Line nydusjet og stelt og klokka 12 stod venninne klar på døra for lunsj på kafe og shopping. Jeg var vel strengt tatt ikke så flink på å VÆRE venninne den dagen, men det var innmari godt å ha ei. Ei å utøse alle mine frustrasjoner over tilkortkommenheten som "mor" for eksempel. Hun ble helt til voksenleggetid, til stor glede for undertegnede og undertegnedes barn.

Lørdag ikke fullt så morsom. Dagen startet 03.30 med tutte-innpluggingsbesøk på barnerommet. Besøk gjentatt 04.30. Lillebror absolutt ferdig med å sove 05.30. *sukk* Klokken 13 skulle venninne fra i går komme over så vi kunne dra på hundeutstilling (bli sikker i hvilken rase vi ønsker oss-prosess). Komplett umulig å finne noe "program" for hundeutstilling, men etter et kvarters googling fant vi i alle fall adressen. Pøsregn. Oppdager at hundefolk er uhøflige folk (må jeg bli uhøflig også nå?), i alle fall i regn når de vil ha en røyk. Bare jålebikkjer som får plass i vesker. *dobbeltsukk* Dra hjem å lage hjemmelaget pizza. *dobbelt-mmmm* Opptur å se barn koser seg sammen mens de momser godis og ser barne-tv <3

Søndag. LYKKE! Lillebror lager ikke en lyd før 06.09!! Etter tutte-innplugging ligger han i ro helt til 06.22. Våkne og opplagte alle 3 og mor får til og med dusje i fred men barna leker i fred og fordragelighet. Og så (hold dere fast, dere som kjenner spisevanene til barna mine) spiser jaggu begge to opp frokosten sin helt uten både mas, kjas og gris! *sjokk* Jeg simpelthen ELSKER det når minstemann har seg en god natts søvn - det smitter jo over på hele familien. Kos, fred og ro i heimen frem til middagsbesøk hos min egen mor senere.

Og her kan vi snakke ombytting av roller. Hva skal liksom en Bestemor servere på søndagsmiddag? Jeg tenker nytrukket torsk med sviskekompott til dessert. Mens ungene (jeg) ville servert noe langt mer lettvindt. Neida. Pølser, nuggets, pommes frites og ketchup på menyen. Hun fyller sin rolle som Bestemor (beste-mamma) perfekt - Storesøster sa (da jeg spurte om hun likte maten) "jeg ELSKER det!". *fnis* Siden jeg har invitert henne på middag i morgen hadde jeg tenkt å legge meg på motsatt nivå. Her snakker vi laks, hollandaise og gulrøtter. Man må jo veie opp litt :oD Du kan bare glede deg, mamma. Håper jeg... :o/

I morgen er det jobb igjen. Uniformsskjorta er nystrøket, buksa hengt til tørk, klær til ungene er lagt klar og yttertøyet er lagt ut i bilen. Det gjelder å gjøre det enkelt for seg. I morgen får nemlig mammarollen testet seg litt igjen - hvordan være effektiv OG få dusje uten at Lillebror skal hyle eller rive ned dusjforhenget, helst uten å miste besinnelsen før 07 om morgenen? Jeg satser på en dag som i dag, hvor han sover helt til jeg er ferdig stelt... Hører du det, Lillebror? Det er faktisk første gang jeg er alene med dem begge om morgenen på en dag jeg skal på jobb - milepæl! Gjelder jo å sette en standard nå!

Umuligpus har fått mat hun også. Stell, til og med! Skjønner ikke hvordan en relativt korthåret katt kan få floker i pelsen, men det har hun altså. Med litt venninnehjelp har vi klippet bort den største av dem, men noen gjenstår. Må muligens vente til Matfar kommer hjem, og til vi har fått skaffet en skarpere saks.

Men nå er alle roller lagt på hylla og jeg er bare meg. Bare meg har satt på Diana Krall (alias "Høstjazz" på Spotifykontoen vår), funnet frem rødvin fra bestillingsutvalget, Cambonzola, Salinas og appelsinmarmelade. Tent stearinlys og duftelys. Stua er ryddig, søpla er tømt, oppvaskmaskinen tømt, klær vasket, hengt opp og tørket. Og samvittigheten soler seg i glansen. Så får vi se hvordan den har det i morgen ;oD

PS. Skulle pepret dette innlegget med nydelige bilder av både lys, vin og stue, men Mannen har tatt med seg kamera på ferie. Får komme senere ;o)

Barn... eller hund?

Det kan man jo spørre seg. Egentlig går det vel mest ut på det samme, bare at undertegnede her slipper å spy i ni måneder for å få seg en bikkjevalp. Eller?

Det BLIR hund, såpass er klart. Attpåtil blir det kanskje "snart". Innenfor et år? Gud-hjelpe-meg. Har jeg nå virkelig skjønt hva jeg har begitt meg ut på ved å åpne døra så utsikten til hundeeiertilværelsen ble synlig for gud og hver(min)mann?

Viktigst av alt: man må gå tur. I solskinn og regn. Og stiv kuling. Og stiv kuling kombinert med regn som vel er det vestlandsværet stort sett består av. Solskinn og opphold frister jo stort. Regn og vind ikke fullt likeså. Spesielt ikke når det åpenbare resultat er våtbikkjelukt som man ikke akkurat kan prise seg lykkelig over at bare var forbigående og at det var ANDRE som måtte ta den med seg hjem og attpåtil INN. Men jeg har en gulrot likevel. Jeg er jo ei jente som gjør det jeg må. Og MÅ jeg gå tur, så gjør jeg det. Går jeg tur får jeg "trim" (og med den størrelsen vi mer eller mindre har landet på når det gjelder fremtidig familiemedlem blir det til og med MYE trim). Får jeg trim... Ja da er man plutselig klar for bikinisesongen for første gang på minst 15 år. Joho! ... Og; "det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær" - jeg HAR faktisk nå skaffet meg GODE klær så da er det jo "fina vère å beine veien"!

Gå tur gjør man jo med barnevogn også, eller det burde man i alle fall i følge nybaktmammaetiketten. Jeg gjorde det jeg også, assa, lizzm *uskyldsblå* ... det var noe med ordet "måtte". Jeg måtte jo ikke. "Å ha muligheten" er ikke fullt så motiverende. Bare for å sammenlikne litt barn vs hund igjen.

Og så det minst like viktige. Eller kanskje egentlig det viktigste. Oppdragelse. Ikke bjeffe til alle døgnets tider. Ikke hoppe på folk. Ikke tigge ved bordet. Ikke leke Tarzan i stua. Ikke gjøre sitt fornødne inne. Ikke spise andre familiemedlemmer. Eller huset. Eller tingene våre. Ikke løpe-tur men gå-tur - fint i båndet sitt. Og på toppen av det hele; alt dette uten å bruke ordet "nei" (jfr bursdagspresanginnlegget "100% positiv hverdagslydighet"). På dette punktet har jeg forøvrig strøket totalt i forhold til ungene. Ordet "nei" brukes sikkert 9 millioner ganger i løpet av en måneds tid. Når jeg tenker meg om var det i grunnen veldig irriterende at jeg ikke fikk den hundeboka før jeg fikk unger. Og med det samme vi er inne på digresjonsstien så er det jo med en viss, hva skal jeg si, ironi jeg innser hvor mye mer jeg forbereder meg på livet som matmor sammenliknet med hva jeg gjorde da jeg skulle bli Mamma. Hadde jeg gjort det skikkelig DA, hadde jeg jo ikke trengt å gjøre det nå. Neida - men visse likhetstrekk syns jeg jo hunde-/barneoppdragelse har, foruten at jeg nok har mine tvil om at ungene hadde synes det var stas å bli tilbudt en skvis leverpostei hver gang de gjorde noe riktig *humre*

Og så var det tid, da. Det kunne tilsynelatende se hårreisende ut at to voksne i 100% "utearbeid" med 2 barn under skolealder velger å få seg hundevalp. I alle fall en stor hundevalp. 3 turer til dagen og god mental trening i tillegg. Hvordan skal dèt få plass i timeplanen, liksom? Heldigvis har vi ikke noe "liv" utenom jobb, så her er det ingen panikk over at hund tar over alle fritidsplanene. Dessuten slår man jo flere fluer i samme smekk: man slipper å gå på treningssenteret! Bare dèt er jo en belønning i seg selv :oD

OG - folk får jo 3 barn så lett som bare det. Hvor stor er forskjellen? ;o)

Oppskrift?

Jobben min medfører endel kvelds- og helgejobbing så Husfar er husmor opptil flere ganger i uka. I går (lørdag) var en slik dag. Jeg hadde foreslått pannekaker til middag (til Storesøsters høylydte jubel) siden vi hadde endel melk som kun hadde kort levetid igjen.

Litt utpå dagen tikker det inn en tekstmelding:
"Pannekaker var en utrolig dårlig idè"

Noe jeg i og for seg kan skjønne i og med at han verken er vant til å håndtere pannekakerøre, hadde en ideell stekespade (vår er kort og bred i tillegg til at stekepanna har høye kanter) + ha en ettåring som stadig ville opp med tilhørende lydnivå.

Men omsider blir maten ferdig da.

Noen er litt skeptiske:

Så kommer det fra storesøster som er vant til å spise pannekaker til frokost, lunsj og middag hos farmor:

Du må få farmors oppskrift på FLATE og RUNDE pannekaker, pappa. Jeg tror det er noe med egg...

Hva KAN hun ha ment??

Litt av hvert fra ferien

Da er det jammen bare 4 dager igjen av ferien for i år - tida flyr når man koser seg!
Som nevnt tidligere ble det stallferie i Danmark på oss i år, som et "rimelig" alternativ til sydenferie. Et strålende konsept når man har barn som liker dyr og trives best i "uppna landskap". Gården vi kom til var ingen skuffelse i så måte. Her var 15 hester (ble 16 i løpet av oppholdet da Rosa føllet), 2 kaniner, 2 (eller 3?) katter og en hund. Og en kjempehage!! Vannspreder, badebaljer, golf, håv, vanndam med rompetroll, spann & spade, grill, noen nye venner fra både Norge og Danmark, snegler (noen uvelkomne og noen av typen man spiser på fiiinere franske restauranter) og sist men ikke minst - intenst tilstedeværende fluer i antall med minst 6 nuller bak. Uten komma!



Hesten på bildet over (den blonde, hehe) var den minste hesten av alle sammen (foruten føllet). Den var selvsagt sjef. Mye likt som i vår familie - minstemann er den som setter dagsordenen. Ser man på det litt større bildet er det mer enn èn gang at det er småvokste som tar over hele imperier... Men det var en digresjon!

Givskud, alias Løveparken fikk vi også besøkt. Det var KJEMPEGØY - syns i alle fall vi voksne. Ungene (og forsåvidt vi voksne også, spesielt når det nærmet seg hjemreisetid) hadde nok hatt litt mer tålmodighet og glede av det om det ikke hadde vært 35 grader i skyggen og lummert. Men dyra var jo i så måte i sitt rette element :o) Ble veldig fornøyd med løvebildene våre (de gikk løst rundt bilene for de som ikke har vært i Løveparken før, og åpne bilvinduer var strengt forbudt) - de hadde bestemt seg for å ha rast akkurat 4m fra bilen vår og litt kjæresteri ble det også mulighet til å knipse :o)

Legoland brukte vi to dager i. En med og en uten regn. Den uten var latterlig varm, men med litt vannlek går det meste bra. Minstemann koste seg i Duploland og eldste fikk løpe med de større søskenbarna sine og ta karuseller til den store gullmedaljen. Mens 3 av 4 voksne byttet på å være karusellvoksen (den 4. hadde barn i magen (ikke meg) og fikk dermed knapt lov til å ta de karusellene selv minstemann fikk lov til å være med på - så er herved fremtidig gravide, Legolandbesøkende, karusellglade mammaer advart mot ferieskuffelse).

5 dager i Danmark var akkurat passe som en myk start. Siste natta ble tilbragt på Scandic Bygholm Park som har profilert seg litt på være barnevennlig og det var det. Nydelig park utenfor som vi dessverre ikke fikk sett nærmere på, men som ungene garantert kunne løpt litt fra seg i, lekerom i nærheten av frokostsalen og drøssevis av andres unger sånn at man slapp å føle seg så bråkete blant businessmenn og -damer. Kan anbefales om man "må" innkvarteres hele familien på ett rom. Rommet vi fikk var også stort nok til at vi fikk godt med gulvplass med to voksne i dobbeltseng, ett barn i ekstraseng og ett barn i sprinkelseng.

Men vi har ikke bare vært bortreist. Skryteinnlegg over alt vi har fått gjort hjemme kommer senere... ;o)

Hva har du gjort i ferien??

Hva er dette 'a? Hva gjør jeg med detta da?

I dag har mammaen min bursdag (gratulerer med dagen nok en gang, mamsemoms ;o) og da er det jo på sin plass med et aldri så lite fingermatmiddagogfavorittkakeselskap for nærmeste familie, altså oss 4. Det har som regel gått helt fint ettersom vi har klart å få Storesøster til å skjønne sånn noenlunde hvordan man oppfører seg ved bordet, spesielt på besøk hos andre. Lillebror derimot - han har ikke skjønt NOE. Det er armer og bein og helst i feil retning HELE tida. Noe som i løpet av dagens kosestress/stresskos fører til følgende gullkorn fra mannen (som var den heldige til å få sitte på oppdragelseavlillebror-siden av bordet):

Hvordan kan en så liten gutt gjøre så mye på så kort tid - og så er ALT feil??

...men pølsekuler på tannpirkere var nå pop, så maten ble i det minste spist :oD

*trommevirvel* ...and the winner is.....

Ferien ble brått avgjort på søndag ved en trivelig telefon fra norsktalende (!) danske som kunne fortelle oss at de sjokkerende nok hadde ledig husrom i perioden vi ønsket. Nærmere bestemt stallrom. For nå skal vi på dansk bondegårdsferie, retten og sletten. Sjekk www.skandihest.dk - dit skal vi tilbringe 4, forhåpentligvis vidunderlige, netter midt i blankeste fellesferien. Og da bør det jammen også være deilig å være norsk i Danmark :oD Eldsta kommer i alle fall til å bli henrykt og Lillebror kommer nok til å syns det er ganske greit også - og når man ferierer med småtasser er det alfa og omega for gruppens samlede humør :o)

...og så blir det ei natt her på veien hjem, hvor vi treffer svogers med nevøene våre og tar følge med dem hjem.

GOD FERIE!

Ferie... ja kanskje vi skulle tenke på det snart?

Ferie. Ordet innebærer en litt skrekkblandet fryd. Skrekk med tanke på faren for skilsmisse når man plutselig har 24t i døgnet ledig til å merke alle familiemedlemmenes uvaner. Fryd med tanke på at man ikke trenger å rekke noe og kan nyte tiden med de man elsker høyest på planeten.

Men hva GJØR man egentlig i ferien? Jeg som kommer fra "arbeiderklassen" og eneforsørgende mor er egentlig ikke vant til å reise på ferie. Med barndommen tilbrakt i barndomshjem på Sørlandet hadde jeg jo strengt tatt paradiset på jord rett utenfor døra til oppgang D i blokka vår. Måkeskrik, kort vei til stranda og evig solskinn. Man trenger liksom ikke noe mer da.

Mitt livs kjærlighet er vant til mer eksotiske reisemål og når juni nærmer seg merker han higen etter fremmede språk, sydenstrender og utenlandsk valuta. Planlegging er halve morroa også.

Så hvordan syr vi dette sammen til et "opplegg" som passer hele husholdningen? Man tar det litt pø om pø. Siste to årene har vært tilbragt ved sydlige bassengkanter på beste charterferievis, men med en mor som blir litt highmaintenance når hun reiser med barn koster det jo fort alle feriepengene og litt til. I år har "vi" dermed bestemt at det blir hjemmeferie.

Et hus med hage fra femtitallet krever åpenbart litt stell. Slikt har man jo ikke tid til i travle hverdager med fulle jobber, familie, barn og venner. I år har altså diverse oppussingsprosjekter ute og inne stått på tapetet og planen var egentlig bare å reise litt på hytta med dagstur til feks Dyreparken i Kristiansand.

Men så er visst Danmark fryktelig fristende for Mannen. Og det er jo nesten programfestet at småbarnsfamilier må ha en tur til dette forjettede land i løpet av før- og -skoleperioden. Det har blitt utsatt et par ganger allerede så forventningspresset er stort.

Vi tråler alt som dukker opp når man googler "feriehus" og "feriecenter" og "danmark" og "familieferie". Kalkulatoren kommer frem sammen med mors highmaintenancekrav. Google Maps er konstant åpent i egen fane. Alt svarer ikke akkurat til forventningene som feks dette:

Det passet nok lommeboka men kanskje ikke helt mors nykker. Andre passer mors, men kanskje ikke helt lommeboka:

Så da fant vi plutselig på noe helt annet. Hva vil Storesøster bli når hun blir stor? DYREPASSER (digresjon; mor prøvde å peile henne inn på veterinær i håp om flere materielle fordeler, men fikk beskjed om at det var så skummelt for da måtte hun jo kanskje skjære i dyrene når hun skulle reparere dem). Hva er da bedre enn bondegårdsferie? Med en liten avstikker til storbyen for mor, øl på terrassen for far og haugevis av dyr for ungene?

Vi får nå se... Vi er jo ikke akkurat ute i god tid :oD Kanskje blir det likevel bare terrassebeising, hyttekos og dagstur til Dyreparken, noe som likevel passer husets frue aller best...

Barnevår

Måtte bare ta med et stemningsbilde fra i ettermiddag. Storesøster var muggen på moren sin som hadde tatt fra henne en spruteflaske, derfor fant hun ut at hun skulle snekre (!) en ny selv. Da nabogutten kom over fikk far peilet de små håpefulle over på fuglekasse i stedet, og med hjelp av far (som aldri har laget fuglekasse), naboguttens nyervervede verktøykasse, litt restematerialer etter terrassebygging og store mengder optimisme ble 9 spiker knekt, en drill oppdaget at var unyttig til formålet å lage hull i fuglekasse, fars snekkerferdigheter litt ledd av og resultatet ble en nydelig, gul fuglekasse, malt med ekte fingermaling fra Storesøsters hobbyrom.

Etterpå måtte de (fortsatt iført "jobbeklærne") leke litt i hengekøya mens fuglekassa lå til tørk. Nå gjenstår det bare å se om vi får fugler på besøk :o)

Hvem er jeg?

Jeg liker Facebook, jeg. Det er litt miniblogg for alle venner og bekjente. Ei linje her og der er ikke mer som skal til for at man føler man "ser" hverandre litt i hverdagen.

Et raskt overblikk en søndags kveld gir meg likevel en liten tankerekke om identitet. Tenk, nå er jeg over 30 og vet ennå ikke helt hvem jeg er. Eller jeg vet jo hvem JEG er, men vet jammen ikke helt hvem andre tror jeg er. Som nevnt i bursdagsinnlegget føler jeg meg jo yngre enn det jeg er, jeg som har fnyst (fnøset?) av voksne damer (og gubber) som sent i sekstiårene har snakket om at de ikke føler seg en dag over 9 eller 19 eller 29... Jeg føler meg ca 27 tror jeg. Da er man liksom passe voksen.

Og når man føler seg 27 men er minst 5 år eldre enn det, hva har det egentlig å si for hverdagslivet? Man bør vel både kle seg og te seg passende både i forhold til både alder og personlighet. Jeg er vel igrunnen enig med meg selv om at jeg er litt splittet sånn sett. Stille og rolig utad - tempramentsfull og skravlehøne av dimensjoner "innvendig" (det er den siden som de som kjenner meg godt og har meg på tomannshånd får se). Eremitt den ene dagen og sosialiseringshungrig den neste. Pertentlig i hverdagsrotet. Kreativ men langt fra noen kunstner. Glad i å skrive men langt fra noen forfatter. Glad i blomster men ekstremt langt fra å minne om noen gartner. I klesveien er jeg vel omtrent like forvirret og takker i så måte skjebnen for at jeg har et uniformsyrke, hvor mistrøstig den enn kan føles innimellom.

Tobarnsmor og superetablert har jeg også blitt. I en viss villfarelse lever jeg i den tro at jeg er veldig ung til å være så etablert. HAHA!!! Det var en stund siden for å si det sånn! I en alder av 32 "burde" man jo nesten inneha både unger, kjæledegge, mann, hus og stasjonsvogn. Strengt tatt burde jeg vel omtrent være skilt og på vei inn i neste etablerte fase allerede - alderen og samfunnet tatt i betraktning.

Så når jeg da blar meg nedover "siste nytt" på FB og leser om yngre venners eksamensprøvelser, eldre venners høydebestigninger og guttevenners fotballfrustrasjoner lurer jeg litt på hvem jeg er på andres profil. I dag har jeg lagt ut et gledessukk over å ha fått gjort litt i hagen mens mann og barn er ute og reker, frustrasjon over streik i barnehagen (for MIN del, de lavtlønnede må gjerne streike) og en aldri så liten bildekollasj over helgens utflukt til nærmeste hei. Hvem gjør det meg til, tro?

Bursdagspresangen som krevde et eget innlegg

La meg få introdusere Umuligpus. Hun er 5 år og ble født i skapet på soverommet vårt av en mamma som ikke visste hva hun skulle gjøre med henne, så undertegnede ble den som plukket opp fostersekken fra gulvet, trakk den av og vasket henne litt før hun ble lagt inntil mammaen sin igjen. Mens en 3 måneder gammel Storesøster lå på senga og gurglet i "kaoset". Vi har med andre ord et ganske nært forhold.

Hun er selvfølgelig verdens beste pusekatt med lang tålmodighet, passe mengder dovenhet og aksepterer i grunnen det meste så lenge hun har et greit sted å sove bort dagene, mat og rent vann (helst fra springen). Syns hun mengdene kos blir litt for små tar hun ingenting for å legge seg over tastaturet eller på den ledige kvadratdesimetern som er tilgjengelig i nærheten av menneskehud. Hun er med og går tur (dog ikke helt til barnehagen siden hennes territorium kun strekker seg opp til hovedveien og bhg ligger på andre siden av den veien), tester rutsjebane på lekeplassen og leker ugle i plommetreet vårt.

Katt er vel egentlig "mitt dyr". De er myke og søte, krever ikke så mye og styrer egentlig livet sitt ganske godt selv. Vårt siste eksemplar har også ekstremt god oppdragelse uten at jeg helt vet hvor hun har fått den fra (hadde det bare vært like enkelt med eget avkom).

Men så er det familien jeg har giftet meg inn i, da. De er hundemennesker. Mine tanker om hund har stort sett svirret rundt bjeffing, røyting, sikkel, hopping, uling, stanken av våt pels, hundeånde, vanskelig å plassere i ferier og andre mindre ettertraktede kjennetegn. Noe mannen har skjønt og også "gått med på" å ha katt. Dog har han uttalt at hund vil han gjerne ha og jenteavkommet vårt har grått etter hund fra den dagen hun la merke til en for første gang. Jeg har dermed motvillig gått med på at hund kan vi skaffe oss når Lillebror begynner på ungdomsskolen. Til opplysning er han nå 15 måneder...

Jeg har allerede begynt å forberede meg mentalt, og siden jeg er den som er mest opptatt av ulempene ved hund har jeg bestemt meg for at det blir meg som velger hunderase, noe usikker på om dette egentlig er uttalt overfor øvrige familiemedlemmer. Og jeg har merket meg at jeg har sett på raser som har mest til felles med katt; dvs bløt pels, ikke så store og ikke behov for turer i skog og &%¤#% mark dagen lang. Men for all del; ikke noen "pyntehund" altså!

Men så har det seg sånn at jeg plutselig en dag fikk en epiphany som det så fint heter på engelsk (tror jeg). Ei bikkje blir jo aldri en katt! Om den har aldri så bløt pels og er aldri så godluktene og nydelig kommer den jo ikke til å smyge seg rundt i fanget mitt mens jeg ser tv, male og være varmeputa mi. Og da åpnet jo en ny verden seg. Jeg fant ut at hunden slettes ikke trenger å få plass i katteburet vårt. Den skal jo uansett ikke ligge og dørge i fanget mitt (hunder er ikke myke nok i kroppen uansett pels). Den skal være min gode samvittighet i form av at jeg aldri noensinne kommer til å ha en unnskyldning for ikke å måtte gå av meg overskuddskaloriene - jeg MÅ jo ut (dette kan høres ut som et utrolig dårlig argument, og jeg kan bare betrygge alle hundeelskere om at det heller ikke er årsaken til hundeanskaffelse). Den skal være turkamerat, også på andre siden av hovedveien.

Og da skjedde det også at lysten til å få hund i litt nærmere perspektiv enn "om 12 år" dukket opp. Jeg var (og er) i sjokk over denne oppdagelsen. Jeg tar meg selv i å tråle alt jeg kommer over om rasen "min". Jeg har trålet alle hjemmesidene til de norske oppdretterne av denne rasen. Jeg har overrasket meg selv ved å faktisk ønske meg en hund som karakteriseres som "stor" og med "høyt" behov for aktivitet. Jeg gjentar; jeg er i SJOKK!

Og jeg er ikke den eneste. Mannen har vel også fått et snev av det. Men han er jo ikke tapt bak en vogn og har skjønt at her gjelder det å smi mens jernet er varmt. Jeg har jo til og med sett på leveringsklare kull. Ikke live, altså, på bilder på nettsidene bare. Vi har sjekket pris på forsikring (dvs det fant vi ikke utav siden selskapet trengte å vite nøyaktig hvilken hund vi ville forsikre først) og bur. Vi har sjekket oversikt på utstillinger i nærheten så vi kan få se en helt ekte hund av "vårt" slag. Og det er nå et bilde av bursdagsgave fra mann og barn passer seg:

For man må jo lese seg litt opp før man bestemmer seg for å la livet ta en helomvending. Vi har jo god tid - max 12 år. Selvsagt er det et par-tolv ting som må på plass først, feks sjekke om Lillebror er allergisk, bli kvitt vogn så man har plass til bur (her kan en digresjon tas med: den eneste hunden av "vår" rase jeg har sett utenfor tvboksen/bøker/internett så jeg i bagasjerommet på en stasjonsvogn. Uten bur. Og i selskap med en DIGER Samsonite koffert. Dette var heller ikke på noen rett, flat og kjedelig motorvei, men på norske, svingete landeveier i fjellheimen. Noe som gav hunden et noe kuet, leit blikk som formelig ROPTE både "redd meg ut herfra" og "kan noen hive den fordømrande kofferten pokker i vold?" siden både den og kofferten seilte veggimellom i hver sving. Bur er altså påkrevd i vår verden.), og ikke minst sjekke om oppdrageroverskuddet er i balanse. Lillebror her er jo ikke alltid en solskinnsdag å ha med å gjøre til tross for omtrent konstant smil når fremmede er i nærheten, og både 2-, 3-, og 4-årstrassen nærmer seg. Jeg har skjønt såpass at hundevalper ikke er så mye enklere (snarere tvert i mot?) å lære kotyme enn menneskevalper.

Så da gjenstår det bare å se - blir vi avskremt eller oppmuntret av forberedelsene og er det i det hele tatt mulig rent fysisk (allergi) for oss å bli hundeeiere i løpet av de nærmeste årene? Fortsettelse følger (og så tør jeg kanskje avsløre rasen senere?)...

Vår og hagestemning

Nå er så absolutt våren her og jeg legger ved et bilde fra den ferske terrassen med Plantasjenkuppet mitt fra et par år tilbake. De var feilpriset så jeg fikk altså hagestoler i lasert hardtre med skammel for kun 149,- pr stk!! Da må man jo bare kjøpe. Nå har jeg OMSIDER kommet meg  til å male dem skikkelig (de var rosa med den lasuren) og nå er det den nye koseplassen ute :o) God vår!

Gratulerer med dagen... til meg selv!

Ja, da har jeg altså blitt eldre enn jeg liker å innrømme. Ikke det at jeg er GAMMEL, men i sinn stoppet jo alderen sånn et sted mellom 25 og 28... Og nå er jeg altså minst 4 år "for gammel" i forhold til det. *sukk* Med andre ord ikke noe å feire sånn sett... Men feire må man jo, i alle fall når man har små engler på 5 år i hus som syns at bursdager er det største i verden :o)

Siden jeg egentlig skulle feiret dagen med gode kolleger og en 12-timers arbeidsdag på jobb, ble det feiring med familien på 4 (inkl meg, eksl Umuligpus) i går. Klokken 08 begynte morroa. Da hadde man jo sovet langt lenger enn man pleier om enn noe kortere enn hva man gjør når man har fått innvilget "sove lenge"-dag. Storesøster hadde laget verdens nydeligste kort (som vist under, legg merke til "sandnesgauken" midt i bildet - det er ikke mye sørlandsaner i denne poden har jeg skjønt) og nok en gang bevist at hun innehar samme evne til å skrive like lett baklengs som forlengs som både mor og bestemor. Lillebror bidro med høyrøstet jubel (sikkert ikke for meg, mer for at "joho-jeg får hoppe i den store senga", men man kan jo late som).

Mannen bidro med den materielle gleden:

Og til sist kom gaven som egentlig fortjener et helt eget innlegg med en HELT annet overskrift, så det kommer jeg tilbake til ;o)

Akkurat nå er en god lunsj i fred og ro inntatt, mens Lillebror ligger og sover overraskende godt på magen over en pute på gulvet og har ligget sånn i omtrent 3 kvarter sammenhengende. Man blir jo helt rastløs av sånt. Så nå skal jeg prøve å sette rompa nedpå i sola ute og nyte noen få øyeblikk før han våkner igjen. Og bare legg merke til det; er ikke 31. mai nesten alltid velsignet med fantastisk vær? Dere vet hvem dere skal takke ;oD

Hipp, hipp hurra!

PHEW!

17. mai er en deilig slitsom dag. Våkner av kanoner om morgenen (før var det latterlig tidlig, men nå "After Kids" er det helt normalt å stå opp i 6-tiden), stelle hår, kle på bunader og festdrakter, finne sko, finne flagg, glemme flagg, feste sløyfer, glemme bleieskift, rusle til byen, se en drøss ukjente og kanskje en håndfull kjente i barnetog, observere andre folks observasjon av kjente og ukjente, knipse bilder i drøssevis, fryse, rusle til skolen, finne ledig bord, stå i endeløse køer for pølse, brus og is, bli gal av gassballong som man betalte sinnsyk overpris for og som HELE tiden skal blåse i mors fjes, friste med is for å få unger til å rusle hjem, FRYSE!, lure litt på hvor tung en bunad egentlig er.

Så besvimer man litt på sofaen (og overfører bildeserie nr 1) og setter på en film for å bedøve ungene litt (evt tutt, "bæ" og trille litt i vogna) før ettermiddagsrushet setter inn. Kutte salat, lage burgere, klargjøre grill, huske at man har glemt dressing, melde svigerinne for å få dressing derfra, kle på festdrakt for 2. gang, dekke bord, grille, hilse, knipse flere bilder, klappe bikkje, plukke unger ned fra terrasserekkverket, plassere folk ved middagsbord, fòre unger, huske at man har glemt hvitløksbrød for så å sette på nok til en hel bataljon og så ble de akkurat ferdige til middag var ferdigspist, spise litt selv, rydde av bordet, finne frem kaker, dekke bord på nytt, koke kaffe og te, forspise seg, kjenne at bunaden som egentlig har god plass klemmer litt både her og der, spesielt på midten (rart! har sikkert ikke noe med matinntak å gjøre), rydde bord, plukke unger ned fra bordet, nyte at andres armer får slite seg ut på klatremuslillebror, knipse flere bilder, fòre unger med litt mer sukker...

Og så går alle, og det er da phew slår inn. Her i huset nøt vi den på vår nybygde terrasse (bygget i løpet av onsdag-søndag av OSS - vi som til nå har brukt 6 år på å bli ferdig med gangen i 2. etg og ennå ikke er helt ferdig med listing og takplater).

Slik så terrassen ut for 4 år siden. Det har ikke blitt noe bedre for å si det sånn.

Sånn ser det ut nå (og litt prosessen underveis):

Så da tok jeg med meg en hagestol og et glass rosèvin og nøt et godt stykke arbeid sammen med siste rest av kveldssol. Deilig!!

Nå er huset typisk "ryddet men ikke rent" etter feiring og familie, så nå henger skiltet under i gangen med rette. Jeg gidder ikke gjøre noe mer i dag i alle fall! Gratulerer med dagen alle sammen!

16. mai - på kvelden...

...pleier å være en hektisk tid. Før i tiden (BK - before kids, sitat Marianne) var det egentlig en helt rolig og grei kveld (partyløve som jeg aldri har vært), da kom stresset 17. mai morgen. Nå er jeg derimot ute i god tid (haha) og tar alle forberedelser kvelden før. Så i dag har jeg strøket 3 bunadsskjorter hvorav 2 for små til å tres innpå strykebrettet så jeg har lirket og lurt i alle retninger for å få bomullen krøllfri (uten fullstendig suksess men heldigvis skal det en "bunad" over), 1 dressbukse, 1 herreskjorte, 1 barnecape, 1 festdrakt str 86 og et forkle. Det er omtrent like mange strøkne plagg som jeg stryker resten av året tilsammen. Klapp på skuldra til Linemor!

I tillegg er selvsagt sølvet pusset. Sølv, ja, det er jo et kapittel for seg selv. 16. mai på kvelden hater jeg valget av sølv til bunaden min (forøvrig Jelsabunad hvis noen skulle lure) for det er komplett umulig å få pusset skikkelig pga snirklene. Men, når nasjonaldagen står der i all sin prakt og skinner omkapp med mitt semipussede sølv, da elsker jeg det. DA angrer jeg ikke på at jeg likevel ikke valgte det tilgivende oksiderte :o)

Så, da burde alt være klappet og klart? Sløyfa til far henger på kjøleskapet, sløyfe er festet på barnevogna, flagg er av den strykefrie varianten og står pent plassert på rommet til Storesøster og hvit strømpebukse til sistnevnte er innkjøpt. Dobbeltklapp på skuldra til Linemor! ...så får vi se i morgen hva vi har glemt ;o)

Litt vårstemning på gjestetoalettet

Nå som det straks er nasjonaldag og høytidsstemning måtte jeg dra våren inn på gjestetoalettet. "Nytt" bilde fra Ikea på veggen (har hatt det et annet sted før), noen grener fra plommetreet i hagen og vips så ble det vår på do også :o)

VÅR!

Nå er våren i lufta, kvikksølvet i gradestokken nærmer seg 20 på en god dag, gatene har omsider blitt feid for vinterens sandansamlinger og sola skinner støtt og stadig. Trenger ikke nevne at det var snø på bilen i morges og hagl i lufta på mandag. Frysa er fylt opp med is, terrassen har blitt vasket og oljet og hagemøblene har kommet frem. Huska er tatt i bruk og rutsjebane har blitt montert fra terrassen og ned i hagen, snart blir det klatrevegg til klatremus så han slipper å bruke trappa som oss vanlige folk.

Det gøyeste denne våren er at Storesøster har lært å sykle - UTEN støttehjul. Teorien bak den kule sykkelen (BMW, selvfølgelig) er at ungene skal lære å finne balansen før de lærer å trø så hun har hatt sykkelen uten kjede og trøer i noen uker allerede. Pappaen sa at når hun kunne renne fra toppen av fartshumpen og inn i gården for så å bremse kontrollert, skulle hun få trøene på. Og på er de nå - stor jente har hun blitt :o)

...Nå må lillebror bare slippe seg...

Ja, nå har jeg altså ryddet

...på bloggen that is. Etiketter er jo en fin ting, så for de som kjeder seg noe uhyrlig går det altså nå lettere an å navigere seg frem til emner av interresse. Mine egne favoritter er Hverdagsunderholdning og Gullkorn, der ungene stort sett er de store stjernene.

Kirketid?

Jeg må gjengi det min mann sa tidligere i dag da det ble snakk om bråking i kirketiden.

"De som bryr seg om ro i kirketiden er jo i kirka, så hva gjør det om jeg klipper plenen da?"

Så sant som det er sagt!! Så vi klipper plenen, vi!

Post. Smart?

I dag fikk vi pakker i posten; arvetøy til Lillebror. Storesøster var litt skuffet over at det ikke var noe til henne, men valgte å gjøre det beste utav det. Innpakningen ER jo det beste eller hva? Og morro ble det, da både mamma og pappa (veldig lite medlidende) fikk latterkule på latterkule av eldstemanns nesegruse tryning med både hode og beina innpakket i Smart(?)Post...

Og sånn ellers fikk vi noen illustrative bilder av hvor stor plass en 5-åring kan ta. På en god dag - se bildet til venstre. På en litt gjennomsnittlig masete hverdag - se bildet til høyre. ;oD

Og kjære, kjære Aprilbaby - tusen takk for både klær og hverdagsunderholdning :oD

Hva gjorde vi før vi fikk barn??

Ja jeg må faktisk komme med klisjekommentaren jeg også. Jeg mener, vi hadde jo så MYE TID! Og ENERGI!

Tid og Energi er gode venner som foreløpig har tatt en pause i forholdet vårt. Jeg håper jeg vinner og at de en vakker dag (åh, så vakker den dagen kommer til å bli) kommer tilbake til meg. Jeg er ikke helt sikker på når de valgte å forlate meg for en stund - det var kanskje et sted mellom amme-hele-døgnet-og-ikke-skjønne-hvordan-barn-nr-2-virker og jobbe-hele-dagen-og-fortsatt-ikke-skjønne-hvordan-barn-nr-2-virker.

Jeg må innrømme at jeg nok savner Energi noe mer enn Tid. For egentlig har jeg jo litt Tid igjen. Vi har jo barn som sover godt første halvdel av natta, så fra 19.30 til leggetid kan jeg jo gjøre hva jeg vil. Men uten Energi er det å kose med sofaen, tv eller bok og muligens litt godis, det eneste jeg vil. Og i villfarelsen tror jeg at det skal gi meg Energi tilbake. Så feil kan man ta.


Med Energi trenger man jo ikke å ha så mye tid. Ting går jo så fort da. Før i tiden da vi kunne velge om vi ville bruke Tid eller Energi, kunne vi bruke absolutt hele lørdagen (begge to) på å bone èn bil. Og føle vi hadde gjort en makaløs innsats. Nå må 2 biler tas, og kun èn av husstandens beboere kan avsees til oppgaven, og det aldri mer enn 2 KVELDER. D.v.s etter 19.30. Man skulle nesten tro at Energi visiterte oss på de dagene det trengte å bli gjort, men dengang ei. Nå er det pur, seig, gammel Vilje som står på. For Lyst er der i alle fall ikke. Men inviterer man ikke Vilje, blir det ikke gjort. Det er jo dritgørr!!

Det er også dritgørr å spyle gårdsrom for sagflis, og rense terrassen så den kan bli oljet på ny (for søte små barneføtter som skal lære å gå, lærer nok ikke å gå dersom de får flis i seg). Men jaggu fikk vi gjort det mellom 20 og 21.30 i går. Pur Vilje.

Noen ganger lurer jeg på om Energi er allergisk mot barn. For før vi fikk dem syns jeg faktisk Sats var et fint sted å møte henne. Få utløp for litt Energibehov. Nå "koser" Pur Vilje og jeg oss med å løpe som en strikk for å redde potteplanter, plukke smågutter ned fra bokhylla (som vi i mangel av "Tid" ikke har fått boltet fast i veggen ennå), rydde bort glasspynt, sparke ball, skubbe huske, hjelpe i sklia, rydde bort spiker, lukke dører, åpne dører, hente vann, skifte bleie (en undervurdert sport av alle dem som har unger som faktisk ligger noenlunde stille i prosessen, inntil i år var jeg en av dem), vaske klær, brette klær, legge på plass klær, sette på ny vaskemaskin med klær (det må være en arkitekt med lubben kone som plasserte vaskerommet i kjelleren og skap/bad/soverom i 2. etg), lage middag mens man rister minstemann av beinet, plukke bort perler etter storesøster, lukke pianolokket før noen klemmer fingrene i det, øve på evnen til å stenge ute "uuuæææææææææ-det-er-så-synd-på-meg-som-ikke-får-lov-til-NOE"-lyden unger lager, lukke trappegrinder. Og besvime på sofaen 19.30. Og lengte etter både Tid og Energi og ønske Pur Vilje over alle hauger. Om ca 4 år tenker jeg at de kommer tilbake til meg. Og da skal jeg la Energi få hvile sammen med meg i hengekøya med en bok under plommetreet mens Tid degger for oss og ungene er hos kompiser - alene.

Storesøsters 5-årskalas er vel overstått!

Jentebursdag for små prinsessejenter krever en viss innsats på kakefronten. I fjor var jeg kreativ-men-kjønnsnøytral og laget Freias sjørøverkake med stor suksess. I år lå det kommersielle presset på meg, og innbydelser ble printet ut med Disneys prinsesser og rosa skrift. Så da tenkte jeg at jeg like godt kunne kjøre linja helt ut siden jeg vet det er flere av småjentene fra barnehagen som er enda mer hekta på rosa prinsessegreier enn vår til dels guttejente.

Jakten på et kakelokk som var heeeelt hvitt begynte. Ekstra hvit marsipan googlet jeg meg frem til at var tingen. Men siden jeg googlet på torsdag kveld og selskapet skulle være på lørdag ettermiddag utelukket det alternativet seg siden det var en type vare det tydeligvis er bestillingstid på. Fikk dog en meget lang og informativ melding på mobilsvar fra Fredriks konditori så all honnør til servicen der (jeg hadde sendt inn epostskjema fra hjemmesiden deres).

Så får jeg tips fra en venninne om marshmallowfondant. Jo, det skulle jeg nok få til, og da kunne jeg også lage den rååååsa. Får oppskrift, handler marshmallows og setter i gang. Gud, for noe klisseri!! Men når jeg omsider har fått revet meg løs fra halve kjøkkenet (jeg minnet litt om et barn som har lekt med tapedispenseren der ei stund) ble fondanten som marsipan å jobbe med. Jeg knadde og kjevlet, skar og trillet og til slutt ble resultatet som dere ser under.

Inni er det Toro langpannesjokoladekake med rørte bringebær mellom lagene og marsipanlokk under marshmallowlokket (jeg var på forhånd redd for at marshmallowlokket skulle bli gjennomskinnelig og dermed grått over sjokoladekaka, dessuten får man jo nesten aldri nok marsipan, eller?).

Det lød et forventningsfullt "åååååh" da småprinsessene så kaka, etterfulgt av "jeg vil ha TO kuler" og "jeg vil ha en rosa og en hvit". Deretter gikk det over i "jeg liker ikke sånn kake, jeg. Jeg liker bare sjokoladekake". Jammen bra at den var sjokolade inni da, eller? Så marshmallowlokket får kanskje vente noen år på en renessanse siden 9-åringen som var på besøk mens jeg holdt på å lage kaka var helt henført og sa høyt og tydelig at "den så KJEMPEgod ut".

Note to self angående hva man skal servere i 5-årsdag; selv om de liker pizza når som helst ellers på året kan du med fordel droppe det på sånne store dager likevel for hvis èn uttaler noe om å ikke like noe, så følger de andre etter. Av 11 prinsesser tror jeg det ble spist opp 5 minipizzastykker (på str med en gjennomsnittlig "lapp").

Skorter det litt på bibelundervisninga tro?

Samtale på vei til barnehagen i dag:

"Mamma, Jesus måtte dø, han, så me fekk leva" (hva er det med disse dype samtaleemnene så tidlig på morgenen??)
"M-m" (jeg er visst veldig kjip i responsen på denne tida av døgnet)
"Så nå e an dø" (dette var jo litt deprimerende)
"Lever han ikke nå da?" (forsøk på å gjøre påskebudskapet litt lysere)
"Hørte du 'kje ka eg sa? An e jo dø!" (hører hvem hun har lært "gjentagelser" av)
"Kor e an nå då?"
"I himmelen. Hos pappaen sin. De e jo der me e når me e døe."
... så går det en liten stund før "fortsettelsen" kommer...
"Å på korse, mamma, vettu ka de sto der? Der sto de ka an spiste, å de va FISK! Masse fisk!! De sto de på korse.." (den var ny... INRI = fisk?)
"Hvem har sagt det?"
"Bestemor." (haha!!)

...så da vet vi det! :oD

Bursdagsønsker

Storesøster satt i badekaret her en kveld og bedyret ønsker til nær forestående bursdag.

"Mamma, jeg ønsker meg sånne store svømmebriller" (dykkermaske, altså)
"Åhja" (jøss, så engasjert mammarespons, liksom)
"Og sånn pinne som stikker opp (snorkel) sånn at foreldrene kan se hvor ungene er hen!"

Haha - endelig godt noen finner et fornuftig bruksområde for den snorkelen, for å snorkle med de korte sugerørene er jaggu ikke godt :oD

Nå begynner stua å bli bloggbar

Sofaen kom på plass i midten av februar, lampa likeså. Bildet ble ferdig (laget helt selv - joho!) i forrige uke og jammen fikk ikke noen puter fra kjellern sin renessanse. Ble i grunnen veldig fornøyd. Nå mangler bare et stuebord som matcher (matcher hva? - må være fint til sofaen som er superenkel, kanskje matche pianoet, eller så må jeg begynne fra scratch. Noe i værbitt eik hadde kanskje vært noe?).

Sånn ble bildet - det er mørkebrunt, eggehvitt og turkis med nyansene innimellom. Pynta med litt glitterperler og bildet av barna mine, men det er nok ikke helt ferdig - tror det må litt mer glitter til :o)

Og så bare et lite utsnitt av pianoet og familieveggen, veldig lite anonymt når jeg tenker meg om, men pyttsann :o)

Sånn ser det altså ut hos meg for de av dere som ikke har vært her på en stund, eller bare er interessert ;o)

1. april, lizzm...

Jeg har knapt prøvd å lure noen siden jeg var på alder med Storesøster og fant på ting som (sitat henne:) "hei, se, det er et hode og et hjerte på terrassen", og har vel i det hele tatt et ganske avslappet forhold til både å lure andre (det funker jo ikke uansett) og å bli lurt (endel hakk enklere).

Men da jeg kom ned etter et ganske utenomdetvanligedisgusting bleieskift (på Lillebror altså, i tilfelle misforståelser) hadde mannen bladd opp vg.no på "storskjermen" (som jeg selvsagt ikke klarer å lese fra den avstanden han kom mot meg i) og hadde anstrøk av mild panikk i ansiktet.

"Har du hørt det seneste innen politikerdusteri, eller?"
"Eh..." (selvsagt ikke, at jeg følger med på nyheter er å ta HARDT i)
"I et ledd for å verne miljøet eller noe sånt f...skap har de nå, for å fjerne dyre, unødvendige skrytebiler fra veiene, besluttet å øke veiavgiften. Det vil si at for biler som har nypris på over 500 000,- kommer veiavgiften til å komme på 10 000,-"
----
----
----

...og sånn gikk de fem minuttene. Jeg stirret tomt ut i lufta og humøret kan vel sammenliknes med - ja, bitchy premenstruelt. Hva var det for idioti? Bare fordi jeg hadde lyst å bruke pengene mine (x sum) på en driftssikker, sikkerhetsmessig bedre og ikke minst mer komfortabel bil og dermed valgte et edlere merke men eldre årgang fremfor en yipsan svisj skal jeg måtte betale ekstra veiavgift? Fargen i fjeset ble enda mørkere rød og svetten piplet på overleppen.

Endringen (som iflg. mannen var en endring og ikke bare et forslag) var faktisk enda tåpeligere enn lokalpolitikeres forslag om å omringe hele nabolaget mitt med bomringer sånn at faktisk det å bruke en time ekstra til jobb med levering i barnehage og to timer ekstra hjem med handel av middag, virket fristende.

---

"Mamma, kom å se reinsdyret i hagen!!!"
"NEI"

"Se da, mamma - reinsdyr, du må komme ut på kjøkkenet!!"
"Nei, sa jeg!"

Mann; "kom an da, du vet jo hvilken dato det er, gi jenta en sjanse, så kan du si du har blitt lurt 2 ganger i dag!"

Da demret det jo. Men det tok fortsatt en stund før adrenalinet la seg tilbake på normalen. Nå syns jeg derimot det var en ypperlig spøk. Og både jeg og mannen var imponert av at han klarte å "pull it off". Takket være mitt dårlige syn og korte lunte :oD

"Vårtur"

Forrige helg skulle mannen snekre i heimen så da ble kone og barn kastet ut på tur. Forsåvidt fint det - det er jo mars og våren er på vei, så Mor, Storesøster og Lillebror begir seg i vei til nærmeste turvei. Solgløtt og livet er godt.
Men da vi endelig kommer frem med en pose tørt brød til vannkanten ser dagen plutselig ut som den hørte hjemme i oktober:


Ikke akkurat solgløtt. Endene var ikke så happy de heller og nøyde seg med å holde seg 10m fra land... og mat...

...men det ble solgløtt på vei hjem igjen, da. Vi bor jo tross alt på Vestlandet, eller landet-med-alle-årstider-i løpet-av-en-time-landet.

Spisemoden, eller?

Mango og avocado er vanskelig å kjøpe i riktig tilstand, syns jeg. Så at de selger svindyre forpakninger med såkalt spisemoden frukt/grønnsak er helt flott og verdt pengene. I teorien.

I teorien viste seg å ikke akkurat være det samme som et faktum. Nok en gang. At jeg aldri lærer? Hadde forleden fått noe så lekkert som omgangssyken og blodsukkeret var dermed nokså lavt uten at det er det samme som at matlysten er tilstede. Noe MÅTTE jeg jo ha, så turen gikk til butikken. Mango! Det ville jeg ha. Og "fersk" appelsinjuice. Gull med spisemoden mango, den verken så eller kjentes så verst ut syns jeg. Og just for the record, det er sånn det skal se ut:

Kommer hjem og skal skrelle mangoen. Say no more:

Svake menneske, jeg sier; svake menneske!

Jeg sier bare.... *sleike seg rundt munnen-lyd*
Hvem er det for et sinnsykt menneske som har funnet på å lage noe sånt? De må så absolutt minst være sadister. Som elsker å se ryggradløse folk som meg ikke klare å la være å smake. Og har man smakt, ja da er løpet kjørt. Ja om man likte det, da, men what's not to like?

For ca 13mnd siden var jeg høygravid og immobil. Påskeeggene var kommet til butikken selv om det var leeeenge til påske. For å si det rett ut så spiste jeg altfor mange (men det oppdager man jo ikke før ungen har kommet ut og man ser at man ikke øyeblikkelig er modelltynn). Faktisk så mange at jeg i noen korte øyeblikk lurte på om den hvite kremen inni eggene hadde lagt seg rett på (ikke ridebukselårene mine, men) gutteplutt. Han var nemlig dekket av noe som var klin likt da han kom ut og så dagens lys for første gang. Dog ikke like fristende å slikke i seg selv om han selv er en plutt man vil spise opp :oD

Og nå er de her igjen bare for å erte meg. Og jeg har ikke grodd på meg noen ryggrad siden i fjor, jeg. Så NAM sier jeg bare, in your face "dagens fremadstormende småbarnsmødre kroppsideal!"

Det snør, det snør, tiddelibom. Nå snør det faktisk enda mye mer enn før, utrolig men sant.

Sånn så gata vår ut (med storesøster i midten) 19. desember i fjor.


Og rent sett bort fra at veien er noe mer sølete, isete og kjip å kjøre på er det sånn det ser ut fortsatt - snart 3mnd senere. Det er UNORMALT!! Det var unormalt i seg selv at det så slik ut 19. desember. Jeg var imponert da det holdt seg over jul. Enda mer imponert over at det holdt seg over nyttår også (med sjokktemperaturer på ned mot minus 18 grader). Vi bor tross alt langs vestlandskysten hvor det blåser og regner fra september til mars. September til desember besto i fjor faktisk mest av sol, og det burde jo være nok for en hvilken som helst nordmann til å dette av pinnen - jeg sa vestlandskysten, ikke sant? Regn og vind?

I dag var det vårfornemmelser. Helt til etter middag. Da begynte det å snø. Litt. Så mer. Så MYE! 5 nye cm la seg på bilen. Og vestlendingene surmuler.

Jeg er i grunnen fornøyd, jeg. Ja det er kjedelig å skrape is og måke snø. Det er kjedelig med slaps og grus og søle langt innover ganggulvet. Det er kjedelig å være redd for shaken-baby-syndrome når man triller minstemann på tur i vogn. Og det er litt kjedelig å ikke gidde å ta seg en "naturlig" trim(spaser)tur. MEN!! Det er stort sett opphold. Det er OFTE sol. Det er bart på veien. Er det bart på veien ser bilen renere ut lenger (enn hjem fra vaskeplassen). Man slipper å tenke på paraply og regnjakke og vognregntrekk og impregnering og støvler. Man bare slenger på seg en ekstra genser og er klar for en ny dag.

...men selv jeg må innrømme at det hadde vært fint med litt vår snart. Vi er jo tross alt i mars.

(Bilde fra april '08, på terrassen)