Bursdagspresangen som krevde et eget innlegg

La meg få introdusere Umuligpus. Hun er 5 år og ble født i skapet på soverommet vårt av en mamma som ikke visste hva hun skulle gjøre med henne, så undertegnede ble den som plukket opp fostersekken fra gulvet, trakk den av og vasket henne litt før hun ble lagt inntil mammaen sin igjen. Mens en 3 måneder gammel Storesøster lå på senga og gurglet i "kaoset". Vi har med andre ord et ganske nært forhold.

Hun er selvfølgelig verdens beste pusekatt med lang tålmodighet, passe mengder dovenhet og aksepterer i grunnen det meste så lenge hun har et greit sted å sove bort dagene, mat og rent vann (helst fra springen). Syns hun mengdene kos blir litt for små tar hun ingenting for å legge seg over tastaturet eller på den ledige kvadratdesimetern som er tilgjengelig i nærheten av menneskehud. Hun er med og går tur (dog ikke helt til barnehagen siden hennes territorium kun strekker seg opp til hovedveien og bhg ligger på andre siden av den veien), tester rutsjebane på lekeplassen og leker ugle i plommetreet vårt.

Katt er vel egentlig "mitt dyr". De er myke og søte, krever ikke så mye og styrer egentlig livet sitt ganske godt selv. Vårt siste eksemplar har også ekstremt god oppdragelse uten at jeg helt vet hvor hun har fått den fra (hadde det bare vært like enkelt med eget avkom).

Men så er det familien jeg har giftet meg inn i, da. De er hundemennesker. Mine tanker om hund har stort sett svirret rundt bjeffing, røyting, sikkel, hopping, uling, stanken av våt pels, hundeånde, vanskelig å plassere i ferier og andre mindre ettertraktede kjennetegn. Noe mannen har skjønt og også "gått med på" å ha katt. Dog har han uttalt at hund vil han gjerne ha og jenteavkommet vårt har grått etter hund fra den dagen hun la merke til en for første gang. Jeg har dermed motvillig gått med på at hund kan vi skaffe oss når Lillebror begynner på ungdomsskolen. Til opplysning er han nå 15 måneder...

Jeg har allerede begynt å forberede meg mentalt, og siden jeg er den som er mest opptatt av ulempene ved hund har jeg bestemt meg for at det blir meg som velger hunderase, noe usikker på om dette egentlig er uttalt overfor øvrige familiemedlemmer. Og jeg har merket meg at jeg har sett på raser som har mest til felles med katt; dvs bløt pels, ikke så store og ikke behov for turer i skog og &%¤#% mark dagen lang. Men for all del; ikke noen "pyntehund" altså!

Men så har det seg sånn at jeg plutselig en dag fikk en epiphany som det så fint heter på engelsk (tror jeg). Ei bikkje blir jo aldri en katt! Om den har aldri så bløt pels og er aldri så godluktene og nydelig kommer den jo ikke til å smyge seg rundt i fanget mitt mens jeg ser tv, male og være varmeputa mi. Og da åpnet jo en ny verden seg. Jeg fant ut at hunden slettes ikke trenger å få plass i katteburet vårt. Den skal jo uansett ikke ligge og dørge i fanget mitt (hunder er ikke myke nok i kroppen uansett pels). Den skal være min gode samvittighet i form av at jeg aldri noensinne kommer til å ha en unnskyldning for ikke å måtte gå av meg overskuddskaloriene - jeg MÅ jo ut (dette kan høres ut som et utrolig dårlig argument, og jeg kan bare betrygge alle hundeelskere om at det heller ikke er årsaken til hundeanskaffelse). Den skal være turkamerat, også på andre siden av hovedveien.

Og da skjedde det også at lysten til å få hund i litt nærmere perspektiv enn "om 12 år" dukket opp. Jeg var (og er) i sjokk over denne oppdagelsen. Jeg tar meg selv i å tråle alt jeg kommer over om rasen "min". Jeg har trålet alle hjemmesidene til de norske oppdretterne av denne rasen. Jeg har overrasket meg selv ved å faktisk ønske meg en hund som karakteriseres som "stor" og med "høyt" behov for aktivitet. Jeg gjentar; jeg er i SJOKK!

Og jeg er ikke den eneste. Mannen har vel også fått et snev av det. Men han er jo ikke tapt bak en vogn og har skjønt at her gjelder det å smi mens jernet er varmt. Jeg har jo til og med sett på leveringsklare kull. Ikke live, altså, på bilder på nettsidene bare. Vi har sjekket pris på forsikring (dvs det fant vi ikke utav siden selskapet trengte å vite nøyaktig hvilken hund vi ville forsikre først) og bur. Vi har sjekket oversikt på utstillinger i nærheten så vi kan få se en helt ekte hund av "vårt" slag. Og det er nå et bilde av bursdagsgave fra mann og barn passer seg:

For man må jo lese seg litt opp før man bestemmer seg for å la livet ta en helomvending. Vi har jo god tid - max 12 år. Selvsagt er det et par-tolv ting som må på plass først, feks sjekke om Lillebror er allergisk, bli kvitt vogn så man har plass til bur (her kan en digresjon tas med: den eneste hunden av "vår" rase jeg har sett utenfor tvboksen/bøker/internett så jeg i bagasjerommet på en stasjonsvogn. Uten bur. Og i selskap med en DIGER Samsonite koffert. Dette var heller ikke på noen rett, flat og kjedelig motorvei, men på norske, svingete landeveier i fjellheimen. Noe som gav hunden et noe kuet, leit blikk som formelig ROPTE både "redd meg ut herfra" og "kan noen hive den fordømrande kofferten pokker i vold?" siden både den og kofferten seilte veggimellom i hver sving. Bur er altså påkrevd i vår verden.), og ikke minst sjekke om oppdrageroverskuddet er i balanse. Lillebror her er jo ikke alltid en solskinnsdag å ha med å gjøre til tross for omtrent konstant smil når fremmede er i nærheten, og både 2-, 3-, og 4-årstrassen nærmer seg. Jeg har skjønt såpass at hundevalper ikke er så mye enklere (snarere tvert i mot?) å lære kotyme enn menneskevalper.

Så da gjenstår det bare å se - blir vi avskremt eller oppmuntret av forberedelsene og er det i det hele tatt mulig rent fysisk (allergi) for oss å bli hundeeiere i løpet av de nærmeste årene? Fortsettelse følger (og så tør jeg kanskje avsløre rasen senere?)...