Hva er dette 'a? Hva gjør jeg med detta da?

I dag har mammaen min bursdag (gratulerer med dagen nok en gang, mamsemoms ;o) og da er det jo på sin plass med et aldri så lite fingermatmiddagogfavorittkakeselskap for nærmeste familie, altså oss 4. Det har som regel gått helt fint ettersom vi har klart å få Storesøster til å skjønne sånn noenlunde hvordan man oppfører seg ved bordet, spesielt på besøk hos andre. Lillebror derimot - han har ikke skjønt NOE. Det er armer og bein og helst i feil retning HELE tida. Noe som i løpet av dagens kosestress/stresskos fører til følgende gullkorn fra mannen (som var den heldige til å få sitte på oppdragelseavlillebror-siden av bordet):

Hvordan kan en så liten gutt gjøre så mye på så kort tid - og så er ALT feil??

...men pølsekuler på tannpirkere var nå pop, så maten ble i det minste spist :oD

*trommevirvel* ...and the winner is.....

Ferien ble brått avgjort på søndag ved en trivelig telefon fra norsktalende (!) danske som kunne fortelle oss at de sjokkerende nok hadde ledig husrom i perioden vi ønsket. Nærmere bestemt stallrom. For nå skal vi på dansk bondegårdsferie, retten og sletten. Sjekk www.skandihest.dk - dit skal vi tilbringe 4, forhåpentligvis vidunderlige, netter midt i blankeste fellesferien. Og da bør det jammen også være deilig å være norsk i Danmark :oD Eldsta kommer i alle fall til å bli henrykt og Lillebror kommer nok til å syns det er ganske greit også - og når man ferierer med småtasser er det alfa og omega for gruppens samlede humør :o)

...og så blir det ei natt her på veien hjem, hvor vi treffer svogers med nevøene våre og tar følge med dem hjem.

GOD FERIE!

Ferie... ja kanskje vi skulle tenke på det snart?

Ferie. Ordet innebærer en litt skrekkblandet fryd. Skrekk med tanke på faren for skilsmisse når man plutselig har 24t i døgnet ledig til å merke alle familiemedlemmenes uvaner. Fryd med tanke på at man ikke trenger å rekke noe og kan nyte tiden med de man elsker høyest på planeten.

Men hva GJØR man egentlig i ferien? Jeg som kommer fra "arbeiderklassen" og eneforsørgende mor er egentlig ikke vant til å reise på ferie. Med barndommen tilbrakt i barndomshjem på Sørlandet hadde jeg jo strengt tatt paradiset på jord rett utenfor døra til oppgang D i blokka vår. Måkeskrik, kort vei til stranda og evig solskinn. Man trenger liksom ikke noe mer da.

Mitt livs kjærlighet er vant til mer eksotiske reisemål og når juni nærmer seg merker han higen etter fremmede språk, sydenstrender og utenlandsk valuta. Planlegging er halve morroa også.

Så hvordan syr vi dette sammen til et "opplegg" som passer hele husholdningen? Man tar det litt pø om pø. Siste to årene har vært tilbragt ved sydlige bassengkanter på beste charterferievis, men med en mor som blir litt highmaintenance når hun reiser med barn koster det jo fort alle feriepengene og litt til. I år har "vi" dermed bestemt at det blir hjemmeferie.

Et hus med hage fra femtitallet krever åpenbart litt stell. Slikt har man jo ikke tid til i travle hverdager med fulle jobber, familie, barn og venner. I år har altså diverse oppussingsprosjekter ute og inne stått på tapetet og planen var egentlig bare å reise litt på hytta med dagstur til feks Dyreparken i Kristiansand.

Men så er visst Danmark fryktelig fristende for Mannen. Og det er jo nesten programfestet at småbarnsfamilier må ha en tur til dette forjettede land i løpet av før- og -skoleperioden. Det har blitt utsatt et par ganger allerede så forventningspresset er stort.

Vi tråler alt som dukker opp når man googler "feriehus" og "feriecenter" og "danmark" og "familieferie". Kalkulatoren kommer frem sammen med mors highmaintenancekrav. Google Maps er konstant åpent i egen fane. Alt svarer ikke akkurat til forventningene som feks dette:

Det passet nok lommeboka men kanskje ikke helt mors nykker. Andre passer mors, men kanskje ikke helt lommeboka:

Så da fant vi plutselig på noe helt annet. Hva vil Storesøster bli når hun blir stor? DYREPASSER (digresjon; mor prøvde å peile henne inn på veterinær i håp om flere materielle fordeler, men fikk beskjed om at det var så skummelt for da måtte hun jo kanskje skjære i dyrene når hun skulle reparere dem). Hva er da bedre enn bondegårdsferie? Med en liten avstikker til storbyen for mor, øl på terrassen for far og haugevis av dyr for ungene?

Vi får nå se... Vi er jo ikke akkurat ute i god tid :oD Kanskje blir det likevel bare terrassebeising, hyttekos og dagstur til Dyreparken, noe som likevel passer husets frue aller best...

Barnevår

Måtte bare ta med et stemningsbilde fra i ettermiddag. Storesøster var muggen på moren sin som hadde tatt fra henne en spruteflaske, derfor fant hun ut at hun skulle snekre (!) en ny selv. Da nabogutten kom over fikk far peilet de små håpefulle over på fuglekasse i stedet, og med hjelp av far (som aldri har laget fuglekasse), naboguttens nyervervede verktøykasse, litt restematerialer etter terrassebygging og store mengder optimisme ble 9 spiker knekt, en drill oppdaget at var unyttig til formålet å lage hull i fuglekasse, fars snekkerferdigheter litt ledd av og resultatet ble en nydelig, gul fuglekasse, malt med ekte fingermaling fra Storesøsters hobbyrom.

Etterpå måtte de (fortsatt iført "jobbeklærne") leke litt i hengekøya mens fuglekassa lå til tørk. Nå gjenstår det bare å se om vi får fugler på besøk :o)

Hvem er jeg?

Jeg liker Facebook, jeg. Det er litt miniblogg for alle venner og bekjente. Ei linje her og der er ikke mer som skal til for at man føler man "ser" hverandre litt i hverdagen.

Et raskt overblikk en søndags kveld gir meg likevel en liten tankerekke om identitet. Tenk, nå er jeg over 30 og vet ennå ikke helt hvem jeg er. Eller jeg vet jo hvem JEG er, men vet jammen ikke helt hvem andre tror jeg er. Som nevnt i bursdagsinnlegget føler jeg meg jo yngre enn det jeg er, jeg som har fnyst (fnøset?) av voksne damer (og gubber) som sent i sekstiårene har snakket om at de ikke føler seg en dag over 9 eller 19 eller 29... Jeg føler meg ca 27 tror jeg. Da er man liksom passe voksen.

Og når man føler seg 27 men er minst 5 år eldre enn det, hva har det egentlig å si for hverdagslivet? Man bør vel både kle seg og te seg passende både i forhold til både alder og personlighet. Jeg er vel igrunnen enig med meg selv om at jeg er litt splittet sånn sett. Stille og rolig utad - tempramentsfull og skravlehøne av dimensjoner "innvendig" (det er den siden som de som kjenner meg godt og har meg på tomannshånd får se). Eremitt den ene dagen og sosialiseringshungrig den neste. Pertentlig i hverdagsrotet. Kreativ men langt fra noen kunstner. Glad i å skrive men langt fra noen forfatter. Glad i blomster men ekstremt langt fra å minne om noen gartner. I klesveien er jeg vel omtrent like forvirret og takker i så måte skjebnen for at jeg har et uniformsyrke, hvor mistrøstig den enn kan føles innimellom.

Tobarnsmor og superetablert har jeg også blitt. I en viss villfarelse lever jeg i den tro at jeg er veldig ung til å være så etablert. HAHA!!! Det var en stund siden for å si det sånn! I en alder av 32 "burde" man jo nesten inneha både unger, kjæledegge, mann, hus og stasjonsvogn. Strengt tatt burde jeg vel omtrent være skilt og på vei inn i neste etablerte fase allerede - alderen og samfunnet tatt i betraktning.

Så når jeg da blar meg nedover "siste nytt" på FB og leser om yngre venners eksamensprøvelser, eldre venners høydebestigninger og guttevenners fotballfrustrasjoner lurer jeg litt på hvem jeg er på andres profil. I dag har jeg lagt ut et gledessukk over å ha fått gjort litt i hagen mens mann og barn er ute og reker, frustrasjon over streik i barnehagen (for MIN del, de lavtlønnede må gjerne streike) og en aldri så liten bildekollasj over helgens utflukt til nærmeste hei. Hvem gjør det meg til, tro?

Bursdagspresangen som krevde et eget innlegg

La meg få introdusere Umuligpus. Hun er 5 år og ble født i skapet på soverommet vårt av en mamma som ikke visste hva hun skulle gjøre med henne, så undertegnede ble den som plukket opp fostersekken fra gulvet, trakk den av og vasket henne litt før hun ble lagt inntil mammaen sin igjen. Mens en 3 måneder gammel Storesøster lå på senga og gurglet i "kaoset". Vi har med andre ord et ganske nært forhold.

Hun er selvfølgelig verdens beste pusekatt med lang tålmodighet, passe mengder dovenhet og aksepterer i grunnen det meste så lenge hun har et greit sted å sove bort dagene, mat og rent vann (helst fra springen). Syns hun mengdene kos blir litt for små tar hun ingenting for å legge seg over tastaturet eller på den ledige kvadratdesimetern som er tilgjengelig i nærheten av menneskehud. Hun er med og går tur (dog ikke helt til barnehagen siden hennes territorium kun strekker seg opp til hovedveien og bhg ligger på andre siden av den veien), tester rutsjebane på lekeplassen og leker ugle i plommetreet vårt.

Katt er vel egentlig "mitt dyr". De er myke og søte, krever ikke så mye og styrer egentlig livet sitt ganske godt selv. Vårt siste eksemplar har også ekstremt god oppdragelse uten at jeg helt vet hvor hun har fått den fra (hadde det bare vært like enkelt med eget avkom).

Men så er det familien jeg har giftet meg inn i, da. De er hundemennesker. Mine tanker om hund har stort sett svirret rundt bjeffing, røyting, sikkel, hopping, uling, stanken av våt pels, hundeånde, vanskelig å plassere i ferier og andre mindre ettertraktede kjennetegn. Noe mannen har skjønt og også "gått med på" å ha katt. Dog har han uttalt at hund vil han gjerne ha og jenteavkommet vårt har grått etter hund fra den dagen hun la merke til en for første gang. Jeg har dermed motvillig gått med på at hund kan vi skaffe oss når Lillebror begynner på ungdomsskolen. Til opplysning er han nå 15 måneder...

Jeg har allerede begynt å forberede meg mentalt, og siden jeg er den som er mest opptatt av ulempene ved hund har jeg bestemt meg for at det blir meg som velger hunderase, noe usikker på om dette egentlig er uttalt overfor øvrige familiemedlemmer. Og jeg har merket meg at jeg har sett på raser som har mest til felles med katt; dvs bløt pels, ikke så store og ikke behov for turer i skog og &%¤#% mark dagen lang. Men for all del; ikke noen "pyntehund" altså!

Men så har det seg sånn at jeg plutselig en dag fikk en epiphany som det så fint heter på engelsk (tror jeg). Ei bikkje blir jo aldri en katt! Om den har aldri så bløt pels og er aldri så godluktene og nydelig kommer den jo ikke til å smyge seg rundt i fanget mitt mens jeg ser tv, male og være varmeputa mi. Og da åpnet jo en ny verden seg. Jeg fant ut at hunden slettes ikke trenger å få plass i katteburet vårt. Den skal jo uansett ikke ligge og dørge i fanget mitt (hunder er ikke myke nok i kroppen uansett pels). Den skal være min gode samvittighet i form av at jeg aldri noensinne kommer til å ha en unnskyldning for ikke å måtte gå av meg overskuddskaloriene - jeg MÅ jo ut (dette kan høres ut som et utrolig dårlig argument, og jeg kan bare betrygge alle hundeelskere om at det heller ikke er årsaken til hundeanskaffelse). Den skal være turkamerat, også på andre siden av hovedveien.

Og da skjedde det også at lysten til å få hund i litt nærmere perspektiv enn "om 12 år" dukket opp. Jeg var (og er) i sjokk over denne oppdagelsen. Jeg tar meg selv i å tråle alt jeg kommer over om rasen "min". Jeg har trålet alle hjemmesidene til de norske oppdretterne av denne rasen. Jeg har overrasket meg selv ved å faktisk ønske meg en hund som karakteriseres som "stor" og med "høyt" behov for aktivitet. Jeg gjentar; jeg er i SJOKK!

Og jeg er ikke den eneste. Mannen har vel også fått et snev av det. Men han er jo ikke tapt bak en vogn og har skjønt at her gjelder det å smi mens jernet er varmt. Jeg har jo til og med sett på leveringsklare kull. Ikke live, altså, på bilder på nettsidene bare. Vi har sjekket pris på forsikring (dvs det fant vi ikke utav siden selskapet trengte å vite nøyaktig hvilken hund vi ville forsikre først) og bur. Vi har sjekket oversikt på utstillinger i nærheten så vi kan få se en helt ekte hund av "vårt" slag. Og det er nå et bilde av bursdagsgave fra mann og barn passer seg:

For man må jo lese seg litt opp før man bestemmer seg for å la livet ta en helomvending. Vi har jo god tid - max 12 år. Selvsagt er det et par-tolv ting som må på plass først, feks sjekke om Lillebror er allergisk, bli kvitt vogn så man har plass til bur (her kan en digresjon tas med: den eneste hunden av "vår" rase jeg har sett utenfor tvboksen/bøker/internett så jeg i bagasjerommet på en stasjonsvogn. Uten bur. Og i selskap med en DIGER Samsonite koffert. Dette var heller ikke på noen rett, flat og kjedelig motorvei, men på norske, svingete landeveier i fjellheimen. Noe som gav hunden et noe kuet, leit blikk som formelig ROPTE både "redd meg ut herfra" og "kan noen hive den fordømrande kofferten pokker i vold?" siden både den og kofferten seilte veggimellom i hver sving. Bur er altså påkrevd i vår verden.), og ikke minst sjekke om oppdrageroverskuddet er i balanse. Lillebror her er jo ikke alltid en solskinnsdag å ha med å gjøre til tross for omtrent konstant smil når fremmede er i nærheten, og både 2-, 3-, og 4-årstrassen nærmer seg. Jeg har skjønt såpass at hundevalper ikke er så mye enklere (snarere tvert i mot?) å lære kotyme enn menneskevalper.

Så da gjenstår det bare å se - blir vi avskremt eller oppmuntret av forberedelsene og er det i det hele tatt mulig rent fysisk (allergi) for oss å bli hundeeiere i løpet av de nærmeste årene? Fortsettelse følger (og så tør jeg kanskje avsløre rasen senere?)...

Vår og hagestemning

Nå er så absolutt våren her og jeg legger ved et bilde fra den ferske terrassen med Plantasjenkuppet mitt fra et par år tilbake. De var feilpriset så jeg fikk altså hagestoler i lasert hardtre med skammel for kun 149,- pr stk!! Da må man jo bare kjøpe. Nå har jeg OMSIDER kommet meg  til å male dem skikkelig (de var rosa med den lasuren) og nå er det den nye koseplassen ute :o) God vår!