Ja nå er det denne tiden igjen. Tid for kos og hygge, samle venner og familie rundt bruch- og middagsbordet, gire ned og nyte (eller som det kan leses i ansiktene til de mange som er på julegavehandel; ekstremt høyt blodtrykk, ville svettetokter og frustrasjon over alt man må kjøpe til alle disse menneskene som har alt og ikke trenger noe som helst). En viktig del av denne førjulskosen er å skrive julekort. Hvilken fantastisk tradisjon! Da jeg var liten pike var det som regel enkle julekort uten konvolutt med "God jul og godt nyttår" trykket på bildet på fremsiden med nisser eller vinterlandskap, og skrevet i håndskriften til en eldre tante på baksiden. Det tar jo ikke mange årene før slikt blir for kjedelig. Dagens julekort er riktig så avanserte!
De fleste som havner på klesklypewiren hjemme hos oss er av denne typen:
Enkle julekort med bilde av ungene på fremsiden, med eller uten "personlig" hilsen på baksiden. Og "personlig" er jo et artig fenomen på julekortfronten. Jeg har knotet selv. Jeg ønsker den jeg sender julekort til både god jul og godt nyttår (eller aller helst et godt, nytt år - for rettskrivingspedantene blant oss), men faktum er at det skal skrives flere titalls julekort så hvor personlig kan man egentlig gjøre det?
Jeg ønsker deg og dine en riktig fin julehøytid og et spennende, nytt år.
Jeg håper du og dine får en fredfull julefeiring og mange spennende utfordringer i 2007.
Måtte den fredelige juletiden bli avløst av et hemningsløst morsomt 2013!
Ta deg en marsipangris, unngå å brenne ned huset med juletreet og dropp rakettfeiringen av nyttårsaften for sikkerhets skyld!
Noen har laget tradisjon med julebrev, noe jeg i grunnen har sansen for, spesielt fra de man treffer sjelden eller aldri men likevel har et julekortforhold til. Man vet hvem som er sammen med hvem, hvor mange barn de har, hvilke aktiviteter de liker og hvor gamle alle har blitt. Nå har strengt tatt facebook tatt over den nyhetskanalen, men for de av mine bekjente som ikke er aktive i sosiale medier - sendt meg et julebrev!
Og så er det bilde da. Det er det morsomste av alt, synes jeg. Ikke bare kan man lese om at ungene har begynt på skolen og mistet tenner og kommet i puberteten, man kan også få se det med egne øyne. Nusselige tasser i julenisselue, i blåsten på stranda en høstdag, på ferie i Syden eller sammen med husets firbente. Personlig liker vi å ta med hele gjengen. Det kan jo være vel så spennende å se om husmoren har fått noen flere dobbelthaker siden sist eller alternativt mistet en eller flere bilringer. Vi kjører full pakke. Mor, far, søster, bror, bikkje, katt.
Det som derimot dessverre også er et faktum er at når mor har både mann, barn, bikkje, katt og full jobb, blir julekortskriving og ikke minst fotografering (say cheese - samtidig!) et hår i suppa når man prøver å roe julenerva med litt kanelduftende telys og pledd etter en iskald tur med bikkja, i haglskur - etter man har jobbet til 20.30.
Dog prøvde vi i helgen. Finne klær uten hull eller ketsjupflekker og imitere den perfekte harmoni sammen med husets to firbente (som forøvrig verken er i familie eller spesielt gode venner - med hverandre).
Oj:
(her trodde jeg kameraet bare var tilstede, mens jeg prøvde å finne riktig måte å holde på, men i stedet levde den sitt helt egne liv som videokamera!)
Ja, vi prøver igjen. Vi kan jo lage kollasj!
Man må ta fryktelig mange bilder for å få en kollasj som på noen måte imiterer en familie man har lyst å sende ut bilde av til nærmere 50 husstander. Og skal man få med alle må man i grunnen ha endel bilder i den kollasjen også, fant vi ut.
Og SÅ er det å finne utav teknikken til de mange julekortprodusentene på nett. Ikke bare, bare. Men da jeg endelig fant utav det kom jeg også på at det viktigste jo er tanken som teller. Jeg tenker på ørten svigersøskenbarn og -tanter, egne tanter, søskenbarn, mine barns tremenninger, gamle og nye kolleger og andre bekjentskaper. Jeg håper de vil kose seg i jula og jeg håper at året som kommer blir fint for dem også. Så jeg skrev en ferdig hilsen i kortet jeg skulle få trykket slik at det kun er adressen og frimerket som trengs av manuelt arbeid, og håper at mottakeren synes det er morsomt å se at en blondine har blitt mørk, valpen har ingen valpeliknende dimensjoner, eldste har blitt tannløs, yngste har fått kraftigere hårvekst og at familien min fortsatt holder sammen. Og at de føler at vi har tenkt på dem også, selv om kortet ikke var håndskrevet i år heller.
God jul!
De fleste som havner på klesklypewiren hjemme hos oss er av denne typen:
Jeg ønsker deg og dine en riktig fin julehøytid og et spennende, nytt år.
Jeg håper du og dine får en fredfull julefeiring og mange spennende utfordringer i 2007.
Måtte den fredelige juletiden bli avløst av et hemningsløst morsomt 2013!
Noen har laget tradisjon med julebrev, noe jeg i grunnen har sansen for, spesielt fra de man treffer sjelden eller aldri men likevel har et julekortforhold til. Man vet hvem som er sammen med hvem, hvor mange barn de har, hvilke aktiviteter de liker og hvor gamle alle har blitt. Nå har strengt tatt facebook tatt over den nyhetskanalen, men for de av mine bekjente som ikke er aktive i sosiale medier - sendt meg et julebrev!
Og så er det bilde da. Det er det morsomste av alt, synes jeg. Ikke bare kan man lese om at ungene har begynt på skolen og mistet tenner og kommet i puberteten, man kan også få se det med egne øyne. Nusselige tasser i julenisselue, i blåsten på stranda en høstdag, på ferie i Syden eller sammen med husets firbente. Personlig liker vi å ta med hele gjengen. Det kan jo være vel så spennende å se om husmoren har fått noen flere dobbelthaker siden sist eller alternativt mistet en eller flere bilringer. Vi kjører full pakke. Mor, far, søster, bror, bikkje, katt.
Det som derimot dessverre også er et faktum er at når mor har både mann, barn, bikkje, katt og full jobb, blir julekortskriving og ikke minst fotografering (say cheese - samtidig!) et hår i suppa når man prøver å roe julenerva med litt kanelduftende telys og pledd etter en iskald tur med bikkja, i haglskur - etter man har jobbet til 20.30.
Dog prøvde vi i helgen. Finne klær uten hull eller ketsjupflekker og imitere den perfekte harmoni sammen med husets to firbente (som forøvrig verken er i familie eller spesielt gode venner - med hverandre).
Oj:
(her trodde jeg kameraet bare var tilstede, mens jeg prøvde å finne riktig måte å holde på, men i stedet levde den sitt helt egne liv som videokamera!)
Ja, vi prøver igjen. Vi kan jo lage kollasj!
Man må ta fryktelig mange bilder for å få en kollasj som på noen måte imiterer en familie man har lyst å sende ut bilde av til nærmere 50 husstander. Og skal man få med alle må man i grunnen ha endel bilder i den kollasjen også, fant vi ut.
Og SÅ er det å finne utav teknikken til de mange julekortprodusentene på nett. Ikke bare, bare. Men da jeg endelig fant utav det kom jeg også på at det viktigste jo er tanken som teller. Jeg tenker på ørten svigersøskenbarn og -tanter, egne tanter, søskenbarn, mine barns tremenninger, gamle og nye kolleger og andre bekjentskaper. Jeg håper de vil kose seg i jula og jeg håper at året som kommer blir fint for dem også. Så jeg skrev en ferdig hilsen i kortet jeg skulle få trykket slik at det kun er adressen og frimerket som trengs av manuelt arbeid, og håper at mottakeren synes det er morsomt å se at en blondine har blitt mørk, valpen har ingen valpeliknende dimensjoner, eldste har blitt tannløs, yngste har fått kraftigere hårvekst og at familien min fortsatt holder sammen. Og at de føler at vi har tenkt på dem også, selv om kortet ikke var håndskrevet i år heller.
God jul!
