Jula varer helt til påske er det noen som sier og siden det nå ER påske er det vel på tide med et nytt innlegg. For inspirasjonen kom overraskende nok over meg... på Coop Mega, under påskehandelen.
Det skjedde i de minutter jeg plukket smågodt til påskeeggene at det kom en fremmed jente på 6-7-8 år sammen med mammaen sin bort dit jeg stod. Jeg hørte hun hvisket noe til mammaen som endte med "...er det lov?". "Ja, det er helt lov!" repliserte moren og pirker meg på armen og sier videre "hun ville gjerne si noe til deg!". Og da sier jenta gullkantede ord jeg aldri kommer til å glemme.
"Du er så fin!"
Jeg ble himmelfallen og månebedutten (dotten?) og lykkelig og glad og beruset på en gang og det har ligget og marinert i alle bevissthetens lag siden da. Og tankerekkene kommer som perler på en snor. Så tøff hun var! Mye tøffere enn meg! Jeg kan godt gi komplimenter til venner og kolleger, men det har aldri skjedd at jeg har våget å gjøre det til noen jeg ikke kjenner, eller bare kjenner fjeset på. Da jeg kom til kassa skulle damen foran meg i køen betale ukeshandelen med femtiører (noe jeg ikke oppdaget før etter jeg hadde lagt halve påskehandelen på båndet). Hun sa til slutt (da maskinen ikke klarte å svelge unna alle myntene) at hun kunne veksle et annet sted slik at han kunne ekspedere meg. Og gutten bak kassa (som forøvrig alltid smiler og er blid på en sånn måte som gjør at alle bare MÅ like ham) sier "av alle kasser vi har tilgjengelig valgte du min som går seinest - jeg må være spesiell!" Og jeg stod der som en idiot av en lodott og tenkte med meg selv - "ja du ER spesiell. Jeg blir ALLTID glad når jeg ser deg, du smiler alltid uansett hvor kjipe kundene dine er". Hvorfor kunne jeg ikke bare si det? Han hadde jo til og med lagt opp til det!
Jeg er jo en type som er over gjennomsnittet opptatt av hva andre mener om meg til enhver tid og det bunner bare i lav selvtillit. Ergo husker også underbevisstheten min alle menneskers dumme reaksjoner på fine ord og handlinger. For eksempel om en tidligere kollegas smil. Blidere dame skulle man lete lenge etter. Hun smilte og smilte og lo og var høflig og hyggelig dagen lang. Og ble mang en gang møtt med et tilsvarende surt tryne - akkurat som om de måtte bli ekstra sure fordi hun var så hyggelig. Jeg husker folk som har baksnakket folk som gir komplimenter fordi de sikkert er "homo" eller "ass-kissing" eller hva det måtte være. Og ergo sier underbevisstheten meg at man bare kan gi komplimenter til folk man kjenner. Og det skal helst være om overfladiske ting som ny sveis eller nytt tøy. Sjelden om gode personlighetstrekk eller handlinger (sistnevnte unntaksvis når man får noe selv).
Men jeg tviler vel sterkt på at det bare er jeg som blir lykkelig over at vilt fremmede mennesker legger merke noe positivt ved meg. Blir ikke alle glade av sånt? Får ikke alle lyst til å gi den gleden videre i form av komplimenter eller overbærenhet med ting man vanligvis tilter av? Blir man ikke bare rett og slett et bedre medmenneske av det?
Så sent som for et par måneder siden hadde jeg drømmekunden. Ikke i den betydningen at han handlet så det sang etter, det var vel snarere tvert i mot. Men han var så hyggelig! Og overbærende! Han var høflig og spurte pent. Da jeg sa at jeg ikke var møbelselger (og han spurte om møbler) sa han veldig pent at det gjorde ikke noe, jeg gjorde nok nytten uansett. Og da det attpåtil viste seg at vi ikke hadde det han trengte og at leveringstiden jeg oppgav på ingen måte var mulig å garantere (som enkelte kunder tror når vi sier "den kommer inn ca uke 10") var han forståelsesfull, for han jobbet selv med logistikk. Og han gikk derfra uten noe av det han trengte men var like fullt glad og fornøyd.
I mellomtiden har jeg fått ny jobb og plutselig en formiddag mens jeg steller i stand lunsj, ser jeg at nettopp denne kunden har møte med en av mine kolleger - for å selge sine logisikktjenester. Da vi blir stående å prate må jeg jo spørre om han fikk tak i det han skulle ha og at jeg husket ham igjen fordi han var så hyggelig. Kan tro han skravla i vei! Jeg tok motet til meg da (vi kunne jo nesten kalles bekjente, tross alt) og burde gjøre det hver dag. Og i alle fall neste gang jeg står i kassa på Mega og den hyggelige, unge mannen skanner varene mine. Og kanskje attpåtil til et menneske jeg aldri har sett før, hvis jeg ser noe jeg liker.
Si positive ord, og det positive gror. Noen ganger må man bare få det servert av vilt fremmede 7-åringer når man minst aner det, for å innse hvor sant det er.
Tillegg:
Må jo også ta med at hadde det ikke vært for et tilfeldig kompliment en gang for ca 12 år siden hadde jeg ikke vært gift med den fine mannen jeg har i dag. Hadde ikke han vært innom butikken jeg jobbet i da (for å se etter en kollega), hadde han ikke fjollet med kompisen sin slik at jeg la merke til dem og hadde han ikke attpåtil sagt til min kollega etterpå at "hun som satt i kassa var fin" så hadde jeg aldri kommet på å bedt kollega om telefonnummeret hans, jeg hadde aldri ringt, han hadde aldri bedt meg på date og vi hadde aldri truffet hverandre igjen. Så noen ganger er faktisk den lille kommentaren livsforvandlende :o)
Det skjedde i de minutter jeg plukket smågodt til påskeeggene at det kom en fremmed jente på 6-7-8 år sammen med mammaen sin bort dit jeg stod. Jeg hørte hun hvisket noe til mammaen som endte med "...er det lov?". "Ja, det er helt lov!" repliserte moren og pirker meg på armen og sier videre "hun ville gjerne si noe til deg!". Og da sier jenta gullkantede ord jeg aldri kommer til å glemme.
"Du er så fin!"
Jeg ble himmelfallen og månebedutten (dotten?) og lykkelig og glad og beruset på en gang og det har ligget og marinert i alle bevissthetens lag siden da. Og tankerekkene kommer som perler på en snor. Så tøff hun var! Mye tøffere enn meg! Jeg kan godt gi komplimenter til venner og kolleger, men det har aldri skjedd at jeg har våget å gjøre det til noen jeg ikke kjenner, eller bare kjenner fjeset på. Da jeg kom til kassa skulle damen foran meg i køen betale ukeshandelen med femtiører (noe jeg ikke oppdaget før etter jeg hadde lagt halve påskehandelen på båndet). Hun sa til slutt (da maskinen ikke klarte å svelge unna alle myntene) at hun kunne veksle et annet sted slik at han kunne ekspedere meg. Og gutten bak kassa (som forøvrig alltid smiler og er blid på en sånn måte som gjør at alle bare MÅ like ham) sier "av alle kasser vi har tilgjengelig valgte du min som går seinest - jeg må være spesiell!" Og jeg stod der som en idiot av en lodott og tenkte med meg selv - "ja du ER spesiell. Jeg blir ALLTID glad når jeg ser deg, du smiler alltid uansett hvor kjipe kundene dine er". Hvorfor kunne jeg ikke bare si det? Han hadde jo til og med lagt opp til det!
Jeg er jo en type som er over gjennomsnittet opptatt av hva andre mener om meg til enhver tid og det bunner bare i lav selvtillit. Ergo husker også underbevisstheten min alle menneskers dumme reaksjoner på fine ord og handlinger. For eksempel om en tidligere kollegas smil. Blidere dame skulle man lete lenge etter. Hun smilte og smilte og lo og var høflig og hyggelig dagen lang. Og ble mang en gang møtt med et tilsvarende surt tryne - akkurat som om de måtte bli ekstra sure fordi hun var så hyggelig. Jeg husker folk som har baksnakket folk som gir komplimenter fordi de sikkert er "homo" eller "ass-kissing" eller hva det måtte være. Og ergo sier underbevisstheten meg at man bare kan gi komplimenter til folk man kjenner. Og det skal helst være om overfladiske ting som ny sveis eller nytt tøy. Sjelden om gode personlighetstrekk eller handlinger (sistnevnte unntaksvis når man får noe selv).
Men jeg tviler vel sterkt på at det bare er jeg som blir lykkelig over at vilt fremmede mennesker legger merke noe positivt ved meg. Blir ikke alle glade av sånt? Får ikke alle lyst til å gi den gleden videre i form av komplimenter eller overbærenhet med ting man vanligvis tilter av? Blir man ikke bare rett og slett et bedre medmenneske av det?
Så sent som for et par måneder siden hadde jeg drømmekunden. Ikke i den betydningen at han handlet så det sang etter, det var vel snarere tvert i mot. Men han var så hyggelig! Og overbærende! Han var høflig og spurte pent. Da jeg sa at jeg ikke var møbelselger (og han spurte om møbler) sa han veldig pent at det gjorde ikke noe, jeg gjorde nok nytten uansett. Og da det attpåtil viste seg at vi ikke hadde det han trengte og at leveringstiden jeg oppgav på ingen måte var mulig å garantere (som enkelte kunder tror når vi sier "den kommer inn ca uke 10") var han forståelsesfull, for han jobbet selv med logistikk. Og han gikk derfra uten noe av det han trengte men var like fullt glad og fornøyd.
I mellomtiden har jeg fått ny jobb og plutselig en formiddag mens jeg steller i stand lunsj, ser jeg at nettopp denne kunden har møte med en av mine kolleger - for å selge sine logisikktjenester. Da vi blir stående å prate må jeg jo spørre om han fikk tak i det han skulle ha og at jeg husket ham igjen fordi han var så hyggelig. Kan tro han skravla i vei! Jeg tok motet til meg da (vi kunne jo nesten kalles bekjente, tross alt) og burde gjøre det hver dag. Og i alle fall neste gang jeg står i kassa på Mega og den hyggelige, unge mannen skanner varene mine. Og kanskje attpåtil til et menneske jeg aldri har sett før, hvis jeg ser noe jeg liker.
Si positive ord, og det positive gror. Noen ganger må man bare få det servert av vilt fremmede 7-åringer når man minst aner det, for å innse hvor sant det er.
Tillegg:
Må jo også ta med at hadde det ikke vært for et tilfeldig kompliment en gang for ca 12 år siden hadde jeg ikke vært gift med den fine mannen jeg har i dag. Hadde ikke han vært innom butikken jeg jobbet i da (for å se etter en kollega), hadde han ikke fjollet med kompisen sin slik at jeg la merke til dem og hadde han ikke attpåtil sagt til min kollega etterpå at "hun som satt i kassa var fin" så hadde jeg aldri kommet på å bedt kollega om telefonnummeret hans, jeg hadde aldri ringt, han hadde aldri bedt meg på date og vi hadde aldri truffet hverandre igjen. Så noen ganger er faktisk den lille kommentaren livsforvandlende :o)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar