Jante meg langt inni granskauen!

Jula varer helt til påske er det noen som sier og siden det nå ER påske er det vel på tide med et nytt innlegg. For inspirasjonen kom overraskende nok over meg... på Coop Mega, under påskehandelen.

Det skjedde i de minutter jeg plukket smågodt til påskeeggene at det kom en fremmed jente på 6-7-8 år sammen med mammaen sin bort dit jeg stod. Jeg hørte hun hvisket noe til mammaen som endte med "...er det lov?". "Ja, det er helt lov!" repliserte moren og pirker meg på armen og sier videre "hun ville gjerne si noe til deg!". Og da sier jenta gullkantede ord jeg aldri kommer til å glemme.

"Du er så fin!"

Jeg ble himmelfallen og månebedutten (dotten?) og lykkelig og glad og beruset på en gang og det har ligget og marinert i alle bevissthetens lag siden da. Og tankerekkene kommer som perler på en snor. Så tøff hun var! Mye tøffere enn meg! Jeg kan godt gi komplimenter til venner og kolleger, men det har aldri skjedd at jeg har våget å gjøre det til noen jeg ikke kjenner, eller bare kjenner fjeset på. Da jeg kom til kassa skulle damen foran meg i køen betale ukeshandelen med femtiører (noe jeg ikke oppdaget før etter jeg hadde lagt halve påskehandelen på båndet). Hun sa til slutt (da maskinen ikke klarte å svelge unna alle myntene) at hun kunne veksle et annet sted slik at han kunne ekspedere meg. Og gutten bak kassa (som forøvrig alltid smiler og er blid på en sånn måte som gjør at alle bare MÅ like ham) sier "av alle kasser vi har tilgjengelig valgte du min som går seinest - jeg må være spesiell!" Og jeg stod der som en idiot av en lodott og tenkte med meg selv - "ja du ER spesiell. Jeg blir ALLTID glad når jeg ser deg, du smiler alltid uansett hvor kjipe kundene dine er". Hvorfor kunne jeg ikke bare si det? Han hadde jo til og med lagt opp til det!

Jeg er jo en type som er over gjennomsnittet opptatt av hva andre mener om meg til enhver tid og det bunner bare i lav selvtillit. Ergo husker også underbevisstheten min alle menneskers dumme reaksjoner på fine ord og handlinger. For eksempel om en tidligere kollegas smil. Blidere dame skulle man lete lenge etter. Hun smilte og smilte og lo og var høflig og hyggelig dagen lang. Og ble mang en gang møtt med et tilsvarende surt tryne - akkurat som om de måtte bli ekstra sure fordi hun var så hyggelig. Jeg husker folk som har baksnakket folk som gir komplimenter fordi de sikkert er "homo" eller "ass-kissing" eller hva det måtte være. Og ergo sier underbevisstheten meg at man bare kan gi komplimenter til folk man kjenner. Og det skal helst være om overfladiske ting som ny sveis eller nytt tøy. Sjelden om gode personlighetstrekk eller handlinger (sistnevnte unntaksvis når man får noe selv).

Men jeg tviler vel sterkt på at det bare er jeg som blir lykkelig over at vilt fremmede mennesker legger merke noe positivt ved meg. Blir ikke alle glade av sånt? Får ikke alle lyst til å gi den gleden videre i form av komplimenter eller overbærenhet med ting man vanligvis tilter av? Blir man ikke bare rett og slett et bedre medmenneske av det?

Så sent som for et par måneder siden hadde jeg drømmekunden. Ikke i den betydningen at han handlet så det sang etter, det var vel snarere tvert i mot. Men han var så hyggelig! Og overbærende! Han var høflig og spurte pent. Da jeg sa at jeg ikke var møbelselger (og han spurte om møbler) sa han veldig pent at det gjorde ikke noe, jeg gjorde nok nytten uansett. Og da det attpåtil viste seg at vi ikke hadde det han trengte og at leveringstiden jeg oppgav på ingen måte var mulig å garantere (som enkelte kunder tror når vi sier "den kommer inn ca uke 10") var han forståelsesfull, for han jobbet selv med logistikk. Og han gikk derfra uten noe av det han trengte men var like fullt glad og fornøyd.

I mellomtiden har jeg fått ny jobb og plutselig en formiddag mens jeg steller i stand lunsj, ser jeg at nettopp denne kunden har møte med en av mine kolleger - for å selge sine logisikktjenester. Da vi blir stående å prate må jeg jo spørre om han fikk tak i det han skulle ha og at jeg husket ham igjen fordi han var så hyggelig. Kan tro han skravla i vei! Jeg tok motet til meg da (vi kunne jo nesten kalles bekjente, tross alt) og burde gjøre det hver dag. Og i alle fall neste gang jeg står i kassa på Mega og den hyggelige, unge mannen skanner varene mine. Og kanskje attpåtil til et menneske jeg aldri har sett før, hvis jeg ser noe jeg liker.

Si positive ord, og det positive gror. Noen ganger må man bare få det servert av vilt fremmede 7-åringer når man minst aner det, for å innse hvor sant det er.

Tillegg:
Må jo også ta med at hadde det ikke vært for et tilfeldig kompliment en gang for ca 12 år siden hadde jeg ikke vært gift med den fine mannen jeg har i dag. Hadde ikke han vært innom butikken jeg jobbet i da (for å se etter en kollega), hadde han ikke fjollet med kompisen sin slik at jeg la merke til dem og hadde han ikke attpåtil sagt til min kollega etterpå at "hun som satt i kassa var fin" så hadde jeg aldri kommet på å bedt kollega om telefonnummeret hans, jeg hadde aldri ringt, han hadde aldri bedt meg på date og vi hadde aldri truffet hverandre igjen. Så noen ganger er faktisk den lille kommentaren livsforvandlende :o)

Vi ønsker deg og dine en riktig god jul og godt nyttår!

Ja nå er det denne tiden igjen. Tid for kos og hygge, samle venner og familie rundt bruch- og middagsbordet, gire ned og nyte (eller som det kan leses i ansiktene til de mange som er på julegavehandel; ekstremt høyt blodtrykk, ville svettetokter og frustrasjon over alt man må kjøpe til alle disse menneskene som har alt og ikke trenger noe som helst). En viktig del av denne førjulskosen er å skrive julekort. Hvilken fantastisk tradisjon! Da jeg var liten pike var det som regel enkle julekort uten konvolutt med "God jul og godt nyttår" trykket på bildet på fremsiden med nisser eller vinterlandskap, og skrevet i håndskriften til en eldre tante på baksiden. Det tar jo ikke mange årene før slikt blir for kjedelig. Dagens julekort er riktig så avanserte!


De fleste som havner på klesklypewiren hjemme hos oss er av denne typen:

Enkle julekort med bilde av ungene på fremsiden, med eller uten "personlig" hilsen på baksiden. Og "personlig" er jo et artig fenomen på julekortfronten. Jeg har knotet selv. Jeg ønsker den jeg sender julekort til både god jul og godt nyttår (eller aller helst et godt, nytt år - for rettskrivingspedantene blant oss), men faktum er at det skal skrives flere titalls julekort så hvor personlig kan man egentlig gjøre det?


Jeg ønsker deg og dine en riktig fin julehøytid og et spennende, nytt år.
Jeg håper du og dine får en fredfull julefeiring og mange spennende utfordringer i 2007.
Måtte den fredelige juletiden bli avløst av et hemningsløst morsomt 2013!
Ta deg en marsipangris, unngå å brenne ned huset med juletreet og dropp rakettfeiringen av nyttårsaften for sikkerhets skyld!


Noen har laget tradisjon med julebrev, noe jeg i grunnen har sansen for, spesielt fra de man treffer sjelden eller aldri men likevel har et julekortforhold til. Man vet hvem som er sammen med hvem, hvor mange barn de har, hvilke aktiviteter de liker og hvor gamle alle har blitt. Nå har strengt tatt facebook tatt over den nyhetskanalen, men for de av mine bekjente som ikke er aktive i sosiale medier - sendt meg et julebrev!


Og så er det bilde da. Det er det morsomste av alt, synes jeg. Ikke bare kan man lese om at ungene har begynt på skolen og mistet tenner og kommet i puberteten, man kan også få se det med egne øyne. Nusselige tasser i julenisselue, i blåsten på stranda en høstdag, på ferie i Syden eller sammen med husets firbente. Personlig liker vi å ta med hele gjengen. Det kan jo være vel så spennende å se om husmoren har fått noen flere dobbelthaker siden sist eller alternativt mistet en eller flere bilringer. Vi kjører full pakke. Mor, far, søster, bror, bikkje, katt.


Det som derimot dessverre også er et faktum er at når mor har både mann, barn, bikkje, katt og full jobb, blir julekortskriving og ikke minst fotografering (say cheese - samtidig!) et hår i suppa når man prøver å roe julenerva med litt kanelduftende telys og pledd etter en iskald tur med bikkja, i haglskur - etter man har jobbet til 20.30.


Dog prøvde vi i helgen. Finne klær uten hull eller ketsjupflekker og imitere den perfekte harmoni sammen med husets to firbente (som forøvrig verken er i familie eller spesielt gode venner - med hverandre).


Oj:

(her trodde jeg kameraet bare var tilstede, mens jeg prøvde å finne riktig måte å holde på, men i stedet levde den sitt helt egne liv som videokamera!)

Ja, vi prøver igjen. Vi kan jo lage kollasj!

Man må ta fryktelig mange bilder for å få en kollasj som på noen måte imiterer en familie man har lyst å sende ut bilde av til nærmere 50 husstander. Og skal man få med alle må man i grunnen ha endel bilder i den kollasjen også, fant vi ut.


Og SÅ er det å finne utav teknikken til de mange julekortprodusentene på nett. Ikke bare, bare. Men da jeg endelig fant utav det kom jeg også på at det viktigste jo er tanken som teller. Jeg tenker på ørten svigersøskenbarn og -tanter, egne tanter, søskenbarn, mine barns tremenninger, gamle og nye kolleger og andre bekjentskaper. Jeg håper de vil kose seg i jula og jeg håper at året som kommer blir fint for dem også. Så jeg skrev en ferdig hilsen i kortet jeg skulle få trykket slik at det kun er adressen og frimerket som trengs av manuelt arbeid, og håper at mottakeren synes det er morsomt å se at en blondine har blitt mørk, valpen har ingen valpeliknende dimensjoner, eldste har blitt tannløs, yngste har fått kraftigere hårvekst og at familien min fortsatt holder sammen. Og at de føler at vi har tenkt på dem også, selv om kortet ikke var håndskrevet i år heller.


God jul!

Livet med en drapsmaskin

Ryktet sier at det var det oppdretters mor kalte dem da hun oppdaget at datterens lidenskap var Rhodesian Ridgebacks. Med mindre datteren har gjort en vannvittig god jobb med å skulle motbevise det for henne (det har hun jo forsåvidt), kan vi vel si at hun heldigvis tok feil.

Vel møter vi den samme fordommen når vi er ute og går tur (hovedsakelig fra andre hundeeiere som ikke har gjort grundigere hunderesearch enn å sjekke nærmeste valpeutsalg og pris før de skaffet seg bikkje), og størrelsen hans har gitt oss lyst på et digert neonskilt som sier "han er fortsatt bare en valp". Men utover det er det en sann fryd å være matforeldre.

Med innlegg fra tidligere i år hvor jeg uttalte hvor skeptisk jeg tidligere har vært til hundehold, friskt i minne kan jeg vel si at jeg har fått de fleste bekymringene mine gjort til skamme. Jeg så for meg en evig kamp om plassen i sofaen, talløse uhell innendørs, uling hele natta, behov for å rydde vekk alt som befant seg mindre enn 1 meter fra bakkenivå inne og en hund som aldri kunne være fem minutter alene. Skrekk og gru det første året, altså.

Det jeg har fått er en valp som etter kort tid skjønte at unger og hundeleker ikke er to sider av samme sak. Som nøyer seg med å gjøre "ikke ligge i sofaen" om til et definisjonsspørsmål, for han bare lener seg litt. Som (med mindre det er en katt, fugl eller potensielle firbente lekekamerater i nærheten) går pent i bånd. Som skjønner at åpen dør bare betyr "gå ut på trappa, ikke lenger". Som skjønner at åpen burdør i bilen bare betyr "gå opp på trappa og vent på meg". Som fra dag 3 har ligget pent på matta si i nabosoverommet 95% av nettene siden vi fikk ham for 7 mnd siden (resten av tiden tusler han inn til oss og stirrer lengselsfullt på dobbeltsenga helt til han skjønner at tidspunktet er feil). Som er lett å lese og som leser andre (både to- og firbente) godt. Som får mye skryt fra tilfeldige turkamerater (man får voldsomt utvidet omgangskrets når man går tur med bikkja, altså) om hvor bemerkelsesverdig rolig og avbalansert han er, spesielt alderen tatt i betraktning. Både roen og størrelsen gjør at mange ikke tror oss når vi sier han bare er 10 mnd (som han er i skrivende stund).

Verdens beste Link. Verdens største vakreste valp! Hvem kan vel si nei til disse blikkene?

Ikke bare har vi fått den perfekte familieforøkelse i form av rolig og fornuftig lynne som ikke er altfor krevende for oss førstegangseiere, det er vi evig takknemlig til Kennel Kangelani og Kennel Aminiafu for, men også en hund det er en sann fryd å hvile blikket på. Han har allerede fått en Very Good og en Excellent (med plassering som 3. beste unghanne, hvor kullbror fikk 1.) og ser frem til mange spennende utstillinger i årene som kommer. 

Enn så lenge syns vi dette har gått over all forventning til nå og går litt i spenning og venter på at hormonene skal slå ut i full blomst - da kan det bli "artige" dager! Og håper at Link synes vi er trivelige kjæledyr matforeldre også.

Mens man graver en grav...

Endelig er det tilgjengelige besteforeldre som kan passe barn, så da ble ungene sporenstreks avlevert hos nærmeste svigermor. Gravemaskin ble hentet og prosjekt "få ny mur og gjerde" og starten på "få utsiden til å bli like fin som innsiden" er i gang. Jeg har store visjoner.

Granittmur er bestemt:

Gjerde er også nesten bestemt:

Bare at vårt skal være brunsvart. Som blir den nye husfargen, neste år eller noe. Med hvite vinduer og blå inngangsdør. Åh som jeg gleder meg. I samme slengen burde vi selvsagt slengt på nye belegningsstein i Jotunheimen aka gårdsrommet, "ny" garasje i hvitmalt mur med funkisskrå på taket og glassbyggestein langs taket for å lage lys innvendig - med blå port, belegningsstein på baksiden av huset der sola aldri skinner og mose + løvetann har herredømme, granittkantstein langs hele veien og innkjørselen mot hekken, granitt og prydbark rundt alle bed og planlagt plantede vekster langs planlagt nytt gjerde. For ikke snakke om nye rekkverk i samme stil som gjerdet på terrassene/altanene/verandaene. Og ikke minst; nytt "espalier" under terrassen/altanen/verandaen. Pluss en rad med belegningsstein rundt alle bed/vekster sånn at man slipper å leke med kantklipperen hver gang man klipper plenen. Det skal ikke stå på noe...

Utenom Tid og Penger, da. Så vi tar det litt pø om pø. Foreløpig, grøftegraving :oD

Så tar man en sommerdag....

• Kjøp inn våtdrakter (siden drivhuseffekten har lurt oss og gir brrr-temperaturer midt i sommerferien).
• Kjøp gjennomsiktige bøtter (kommer til å fungere som akvarium).
• Dra til Ølberg beach, Rogaland (strand i nærområdet går muligens også).
• Fjern barnas klær og erstatt med våtdrakter, utstyr dem med spann og spade og sett langlina på bikkja (husk masse godbiter i lomma/veska).
• Dander deg på pledd og la verden passere i eget tempo.

Hva får du da?

Overlykkelige unger med spann fulle av sand, vann, ku-unger, kreps, krabber, tang og reker, sand alle veier, flashback til egen oppvekst i strandkanten (om du som meg er sørlending og oppvokst på øy og brukt alle feriene hjemme), sliten valp, antistresset mann, litt friskere farge i kinnene, en god latter av den avsiding lettkledde tyskeren på pleddet ved siden av. 

Når ungene hakker tenner fjerner man våtdrakter og pakker dem inn i altfor store badelaken og serverer noe av det de liker best, fooooor eksempel bær og sjokolade og eplejuice.

For så å fortsette med skalldyrsanking og pleddsliting etterpå...

Når kvelden kommer: ungene besvimer i seng og har forhåpentligvis gode minner de kan mimre på når de selv sitter på pleddet med ungene plaskende i vannkanten om en 20-30 års tid...

Livet er deilig!

Dagens lykke er...

Nydelige, nyutsprungne peoner!






- Fra min iPhone

Så har man blitt hundeeier - omsider!

Så har vi altså blitt hundeeiere. Det var litt av en prosess kan jeg si deg! En ting er å bli enig med seg selv om at man skal ha hund og hvilken rase og alt det der, men å faktisk få tak i den er jo en helt annen historie. 

Vi begynte jo på sommeren i fjor å virkelig kikke etter hund. Siden vi begge har fulle jobber var vi jo enig om at sommerferien var en god tid å få hund på så den kunne finne sin plass i familien og falle godt til ro i sitt nye hjem før man skulle øve på å være hjemme alene og sånt. Ergo - leveringsklar i juni ble første (men ikke viktigste kriterium, viste det seg). Tispe ville sikkert vært fint. Vi har jo valgt en stor rase og liker store hunder men man trenger jo ikke "gjørs" på som de sier. Løpetid 1,5 ganger i året i motsetning til hannhunder som har det 365 dager i året. Men det var jo heller ikke viktigst fant vi ut; viktigere med stabilt og rolig temperament. Heller den litt forsiktige i valpekassa enn den som alltid er først.

Så ble det oppdretterjakt. Oppdaterte hjemmesider var et pluss så man kunne lese seg opp litt før man tok kontakt med noen. Etter jakten tror jeg vi kan "kongerekkene" innen norsk RR-avl utenat, eller kjenner i alle fall igjen en drøss med navn fra både inn- og utland. 

Så fant vi èn. Sendte en prøvende mail om valpelista var full. Det var den foreløpig ikke men man må jo vite mer om sine fremtidige valpekjøpere så da var det å presentere seg selv i positive men ikke falske ordelag, vise at man ser at det er mange sider ved hundehold, fortelle hva man skal bruke hunden til og hva slags hjem den kommer til. Suksess - vi møtte aksept. Ingen selvfølge, og det føltes litt som om man prøvde å få den kuleste gutten/jenta i klassen til å legge merke til, og like seg. Svett!

Men det er jo med hunder som med mennesker og reproduksjon. Det går ikke alltid slik man vil, på den tiden man vil. Så ny runde med oppdretterjakt startet. Hva med Sverige? Ny leting, ny lesing, ny googling. Nytt kort på hånden og på 'an igjen med presentasjonsrunde. Med fersk negativ erfaring i lomma, bladde vi opp 3 kort denne gangen, alle i Sverige og tok kontakt med en norsk kennel vi hadde tittet innom mange ganger tidligere. 

Hvordan "velger" man kennel egentlig? Kan jo ikke stikke under en stol at det i første omgang går på utseende. "DE hadde fine bikkjer, de". Så - innavl? Mentalt fornuftige? Godt omdømme? Kan andre vi "kjenner" gi gode referanser? For det er det jo jammen ikke sikkert de kan uansett hvor fine nettsider de har og hvor gode de beskriver avlshundene sine til å være. Så var det kontakt - for det er jo greit at man har en viss kjemi, både for kjøpers og selgers del. Som nevnt; ikke bare, bare.

Vi fant jo fort ut at akkurat det med å finne noen man stolte på og som hadde god erfaring med rasen vår, var greit å knytte til seg. Og så heldige vi var å ha en av de mest anerkjente oppdretterne rett i nærheten OG at hun ikke avfeide oss!

Slik som det å presentere seg for en oppdretter kjentes ut som å få den kuleste til å like seg, føltes det å ha 3-4 oppdrettere "på gress" akkurat som å være utro. Det er kanskje vanlig at man har det (hva vet jeg, jeg har jo aldri skaffet meg rasehund før) men det føltes likevel emment. Og ikke følte vi oss helt sikre på de vi hadde heller. Man vil jo helst at magefølelsen skal spille helt på lag! Mye telefoner til lokal oppdretter fulgte, og plutselig en kveld, helt ut av det blå kom forslaget som skulle forøke familien vår; "dere er ikke interessert i å være fòrverter, da?"

*tenke*

Hvorfor ikke? Hva innebar det? 

Vi har hunden hos oss som vår, oppdretter har avlsrett og rett til å ta hunden på utstilling om ikke vi vil gjøre det selv. Hunden vi ville få var en rolig og nydelig hannhund, og hannhund er jo litt lettere å låne bort til avl enn tispe. Dessuten ville man ha oppdretteren et kvarters kjøretur unna. 

JATAKK!!!

Så plutselig ble det hannhund i påskeferien i stedet for tispe i sommerferien. Og

jeg angrer ikke et sekund. Han er verdens søteste, har absolutt rasesærtrekkene, var nok den litt forsiktige i valpekassa og er fortsatt litt forsiktig (men ikke nervøs) når vi er ute på nye ting, vakker som en liten valpegud og sover som en baby (med godt sovehjerte - hele natta og halve dagen). Han trives best når hele familien er samlet, når sola skinner på ham og når hundene vi treffer ute har lyst til å leke med ham. Han syns Storesøsters rom er det kuleste for der innbiller han seg at det er fri tilgang på kosedyr han kan slenge veggimellom. Han er stille og rolig (med mindre hundene vi treffer på tur, og prater med, ikke er interessert i å leke, da må han bare bråke litt) men når valpegutten titter frem er det mye fart og sprett. En real godgutt, rett og slett. Akkurat som vi drømte om :o)

Kangelani's Link to Aminiafu 15 uker