Endelig kan jeg tyte i vei uten å bekymre meg for om folk får vite mer enn de ønsker om nettopp; meg, mine og mitt. For dumper man inn her er man jo spesielt interessert ;)
Kjøp inn våtdrakter (siden drivhuseffekten har lurt oss og gir brrr-temperaturer midt i sommerferien).
Kjøp gjennomsiktige bøtter (kommer til å fungere som akvarium).
Dra til Ølberg beach, Rogaland (strand i nærområdet går muligens også).
Fjern barnas klær og erstatt med våtdrakter, utstyr dem med spann og spade og sett langlina på bikkja (husk masse godbiter i lomma/veska).
Dander deg på pledd og la verden passere i eget tempo.
Hva får du da?
Overlykkelige unger med spann fulle av sand, vann, ku-unger, kreps, krabber, tang og reker, sand alle veier, flashback til egen oppvekst i strandkanten (om du som meg er sørlending og oppvokst på øy og brukt alle feriene hjemme), sliten valp, antistresset mann, litt friskere farge i kinnene, en god latter av den avsiding lettkledde tyskeren på pleddet ved siden av.
Når ungene hakker tenner fjerner man våtdrakter og pakker dem inn i altfor store badelaken og serverer noe av det de liker best, fooooor eksempel bær og sjokolade og eplejuice.
For så å fortsette med skalldyrsanking og pleddsliting etterpå...
Når kvelden kommer: ungene besvimer i seng og har forhåpentligvis gode minner de kan mimre på når de selv sitter på pleddet med ungene plaskende i vannkanten om en 20-30 års tid...
Så har vi altså blitt hundeeiere. Det var litt av en prosess kan jeg si deg! En ting er å bli enig med seg selv om at man skal ha hund og hvilken rase og alt det der, men å faktisk få tak i den er jo en helt annen historie.
Vi begynte jo på sommeren i fjor å virkelig kikke etter hund. Siden vi begge har fulle jobber var vi jo enig om at sommerferien var en god tid å få hund på så den kunne finne sin plass i familien og falle godt til ro i sitt nye hjem før man skulle øve på å være hjemme alene og sånt. Ergo - leveringsklar i juni ble første (men ikke viktigste kriterium, viste det seg). Tispe ville sikkert vært fint. Vi har jo valgt en stor rase og liker store hunder men man trenger jo ikke "gjørs" på som de sier. Løpetid 1,5 ganger i året i motsetning til hannhunder som har det 365 dager i året. Men det var jo heller ikke viktigst fant vi ut; viktigere med stabilt og rolig temperament. Heller den litt forsiktige i valpekassa enn den som alltid er først.
Så ble det oppdretterjakt. Oppdaterte hjemmesider var et pluss så man kunne lese seg opp litt før man tok kontakt med noen. Etter jakten tror jeg vi kan "kongerekkene" innen norsk RR-avl utenat, eller kjenner i alle fall igjen en drøss med navn fra både inn- og utland.
Så fant vi èn. Sendte en prøvende mail om valpelista var full. Det var den foreløpig ikke men man må jo vite mer om sine fremtidige valpekjøpere så da var det å presentere seg selv i positive men ikke falske ordelag, vise at man ser at det er mange sider ved hundehold, fortelle hva man skal bruke hunden til og hva slags hjem den kommer til. Suksess - vi møtte aksept. Ingen selvfølge, og det føltes litt som om man prøvde å få den kuleste gutten/jenta i klassen til å legge merke til, og like seg. Svett!
Men det er jo med hunder som med mennesker og reproduksjon. Det går ikke alltid slik man vil, på den tiden man vil. Så ny runde med oppdretterjakt startet. Hva med Sverige? Ny leting, ny lesing, ny googling. Nytt kort på hånden og på 'an igjen med presentasjonsrunde. Med fersk negativ erfaring i lomma, bladde vi opp 3 kort denne gangen, alle i Sverige og tok kontakt med en norsk kennel vi hadde tittet innom mange ganger tidligere.
Hvordan "velger" man kennel egentlig? Kan jo ikke stikke under en stol at det i første omgang går på utseende. "DE hadde fine bikkjer, de". Så - innavl? Mentalt fornuftige? Godt omdømme? Kan andre vi "kjenner" gi gode referanser? For det er det jo jammen ikke sikkert de kan uansett hvor fine nettsider de har og hvor gode de beskriver avlshundene sine til å være. Så var det kontakt - for det er jo greit at man har en viss kjemi, både for kjøpers og selgers del. Som nevnt; ikke bare, bare.
Vi fant jo fort ut at akkurat det med å finne noen man stolte på og som hadde god erfaring med rasen vår, var greit å knytte til seg. Og så heldige vi var å ha en av de mest anerkjente oppdretterne rett i nærheten OG at hun ikke avfeide oss!
Slik som det å presentere seg for en oppdretter kjentes ut som å få den kuleste til å like seg, føltes det å ha 3-4 oppdrettere "på gress" akkurat som å være utro. Det er kanskje vanlig at man har det (hva vet jeg, jeg har jo aldri skaffet meg rasehund før) men det føltes likevel emment. Og ikke følte vi oss helt sikre på de vi hadde heller. Man vil jo helst at magefølelsen skal spille helt på lag! Mye telefoner til lokal oppdretter fulgte, og plutselig en kveld, helt ut av det blå kom forslaget som skulle forøke familien vår; "dere er ikke interessert i å være fòrverter, da?"
*tenke*
Hvorfor ikke? Hva innebar det?
Vi har hunden hos oss som vår, oppdretter har avlsrett og rett til å ta hunden på utstilling om ikke vi vil gjøre det selv. Hunden vi ville få var en rolig og nydelig hannhund, og hannhund er jo litt lettere å låne bort til avl enn tispe. Dessuten ville man ha oppdretteren et kvarters kjøretur unna.
JATAKK!!!
Så plutselig ble det hannhund i påskeferien i stedet for tispe i sommerferien. Og
jeg angrer ikke et sekund. Han er verdens søteste, har absolutt rasesærtrekkene, var nok den litt forsiktige i valpekassa og er fortsatt litt forsiktig (men ikke nervøs) når vi er ute på nye ting, vakker som en liten valpegud og sover som en baby (med godt sovehjerte - hele natta og halve dagen). Han trives best når hele familien er samlet, når sola skinner på ham og når hundene vi treffer ute har lyst til å leke med ham. Han syns Storesøsters rom er det kuleste for der innbiller han seg at det er fri tilgang på kosedyr han kan slenge veggimellom. Han er stille og rolig (med mindre hundene vi treffer på tur, og prater med, ikke er interessert i å leke, da må han bare bråke litt) men når valpegutten titter frem er det mye fart og sprett. En real godgutt, rett og slett. Akkurat som vi drømte om :o)
Mannen er på kurs. Mor har frihelg. Altså er kveldene etter ca 19.30 FRITID. Jeg kan gjøre HVA jeg vil. Karbad, lese en god bok, ta seg et glass vin, se chickflick, nerde på nett, jentebesøk, hobbyprosjekt. Slike ting skulle man liksom tro at stod på tapetet. Neida. Med noe overraskelse merker jeg at behovet for å rydde i bokhylla er presserende. Den er overfylt. Bøker, telysestaker, barnetegninger, kattebørste, ubrukte rammer, tom mobilemballasje, kartbøker fra nitten-pil-og-bue, pensum fra diverse utdanninger, mobilladere, (pusle-)spill og glasservise vi fikk til bryllupet av ekskolleger i tillegg til de obligatoriske BØKENE, truer hylla med sammenbrudd/eksplosjon/bokskred.
Så etter en bedre lørdagsmiddag med kyllingvinger, salat, dip og chips (ungene slukte ALT - note to self) bærer turen til IKEA. For skal man tømme en hylle for overflødig ROT må man jo ha noe å lagre det i (for alt er jo "kjekt å ha" - har man loft og kjeller kaster man da ikke noe som ikke har gått ut på dato eller samlet grønt-gå-selv-myggel - i hvert fall ikke uten husfars godkjennelse, og han er jo som nevnt på kurs...).
Så er ungene i seng, man har funnet frem et glass pappvin fra kjøleskapet, satt på Judy Garland på Spotify og man er i gang!
Jeg sorterer bøkene mine. I første omgang etter farge. Lysest øverst, mørkere nedover. Deretter etter høyde; høyest mot en kant og så lavere og lavere. Hadde jeg hatt den korrekte blandingen av bøker i ønsket farge hadde jeg hatt de høyeste i midten og deretter lavere ut mot hver side, men da går det ikke helt opp, ei heller kan jeg ha jevn høyde i midteste hylleelement for deretter å la de synke på høyden hhv til venstre og høyre - men ingen er jo perfekte...
Mens jeg pakker ned bøker jeg syns kunne passert i stillhet, har kjedelig omslag eller fortsatt ligger i emballasjen fra den bokklubben jeg glemte å avbestille månedens bok fra (og tydeligvis har så kjedelig baksidetekst at nevnte emballasje fortsatt er på) filosoferer jeg litt over hva slags sjangre som blir utgitt med hva slags farger på bokryggene. En kjapp rekognosering viser at SVART enten er med religiøst eller kriminelt innhold. Rødt og blått er litt mer variert mens grønt stort sett er artigsaker.
Og enkelte ting er deilig å få pakket bort. At jeg hadde ikke mindre enn TO Danielle Steeleromaner i hylla mi er vel ikke det jeg er stoltest av.
Og her ser man vel også at det er bøker med blå eller guloransje omslag som pakkes ned i glemselen...
Men så er man både farge- og høydekoordinert igjen, hylla puster noe lettere og øynene finner igjen hvile mens bakenden hviler nedpå i sofaen. Jeg må glo litt blant bøkene som ble stående også. Syns alltid det er morsomt å kikke i hyllene til de jeg er på besøk hos for å se hva slags bøker de har fylt fantasien sin med. Det sier liksom noe om personligheten.
Selv syns jeg utvalget vårt er ganske variert. Krim og leksikon utgjør hoveddelen. Strengt tatt kan jeg inkludere Tarjei Vesaas også, men det er ikke fordi jeg verken er fan eller har lest alt. Det kalles bare konfirmasjonsgave :)
Men vi har Bibler, litteratur på barneoppdragelse og -stell, Dickens, hagebøker (jøss - i flertall), bilbøker, barnebøker, Bridget Jones, kiosklitteratur, Dan Brown og Knut Nærum (Odd Nerdrum? - haha, mamma). Og som sagt Vesaas i 15 bind som velter hele analysen av meg selv. Det aller meste lest, mens noen perler spares en stund til.
Jeg har vært på shopping i helgen. Jeg har lenge kikket etter nytt salongbord som passer til sofaen (altså måtte det være enkelt og klassisk i stilen, gjerne litt rustikt uten å bli for grovt), men samtidig billig for vi har mer enn nok å bruke pengene på for tiden. Så skjer det for et par uker siden at det dukker opp et reklameblad fra IKEA (takk høyere makter at jeg ikke har fått meg et "nei til reklame"- klistremerke ennå! Der annonserte de nemlig et nestenperfekt salongbord i gråbrunbeiset tre til den nette sum av 395,-!! Joho! Og jammen hadde de ikke både sidebord og tvbenk i samme serie også! Siden vi er avhengig av å måtte flytte på tvn når vi skal se på den vil jeg ha et skikkelig veggfeste med tiden og bare ha tvbenken stående inntil veggen fast, ble det med bord og sidebord denne gangen. Men ble jommen meg kjempefornøyd! Litt dårlige mobilbilder i kveldsmørket men stemningen er fin likevel :)
Og så litt hverdagskos: man kan vel sies å elske sitt nye krus når man velger det fremfor et glass når man tyller i seg litt vin på tampen av en helt vanlig onsdag?
Nå er ungene 2 og snart 6 og vi fant ut at det var på tide å anskaffe dem en sparekonto. Ikke bare, bare skulle det vise seg. Ikke bare måtte man land og strand rundt for å finne en lørdagsåpen filial av den banken man ønsket å opprette konto i men det viste seg også at PASS herved er eneste godkjente identifikasjonspapir når det kommer til bankerier. Heldigvis - riktig bank og riktig hyggelig bankerinne, det lot seg fikse likevel.
Men så må man jo passe seg, da. Så ikke "Overformynderiet" skal forsyne seg for mye av disse pengene. Eller man ikke får stipend når man blir gammel nok og eventuelt skulle trenge det. Så det viser seg nå at sparekontoen er til de pengene avkommet klarer å spare selv.
"Bankbok" fikk de også - det var stor stas. Ballonger, veske og ikke minst BØFF med bankens logo ble utdelt. Og så kom vi til kronen på verket. Sparegrisen. I mine dager var de formet som apekatter eller isbjørner eller diamanter eller generelt vennligsinnede "sparevenner". I 2011 er det andre boller. Hardcore sparegris! Jeg har skjønt at her er det virkelig ingen andre som skal få forsyne seg av pengene enn de som VIRKELIG tør utfordre skjebnen. Man skal være OVERBEVIST om at man absolutt MÅ få bruke disse pengene på det man har i sinn før man våger seg ut på en sparegristømmeaffære. For REX var nemlig det mine uskyldige små fikk utdelt, og jeg digger den!
Det er deilige dager for tiden. Advent. Ro, fred, tente lys, duft av røkelse, stemningsfull musikk og barneglede. Vi teller ned. For barna er det til julekvelden med pakker. For oss voksne håpet om å kjenne på gleden fra barndommen selv om man skal vaske, bake, koke og steke. Og ikke minst stryke! Så gjør vi så... mens vi gleder oss til jul.
Skal tro hvordan Maria hadde det den siste måneden? Eller de 8 foregående? En ting er i alle fall helt sikkert og det er at hun må ha vært helt motsatt av meg. Budskapet om forestående jomfrufødsel som jeg liksom skulle utført hadde nok blitt mottatt på en helt annet måte enn hos den hellige moder. Jeg ser for meg følgende scenarier:
Mens jeg slumrer litt på en krakk (!) etter en lang dag dukker det plutselig opp en engel (!!). Som om ikke det var ekstraordinært nok i et "ikke akkurat bloggbart" hjem, så kan den opplyse om at den ikke har kommet feil, engang. Og eksepsjonaliteten overgår seg selv - den har et budskap! Til MEG!!!
"Du skal føde en sønn..."
Say what? JEG?? Det er ikke mulig det... Vel har jeg drømt om Josef, men SÅ livaktig var ikke de drømmene.
Ikke han som er faren sier du? *svimle* GUD??? *krampelatter* Hva, tuller han ikke??
Men hva kommer mamma og pappa til å si? Og ikke minst hele resten av "byen"? INGEN kjøper denne... Blitt gravid ved Guds ånd liksom. *krampegråt*
Livet passerer i revy. Fremtiden passerer i tragedie. Jeg ser for meg "avis"-overskriftene; "syndig kvinne steinet"... Her gjelder det å handle fort! Josef - first thing i morgen!
...og så gikk Josef med på det likevel, etter nesten blod, masse svette og uendelige mengder tårer. Har knapt fått tørket den siste før JomfruLines sedvanlige svangerskapsform kicker inn. Spy, spy, spy, spy, brekke ribbein, spy, spy. Jeg hadde nok ikke vært særlig gla'kristen da, nei. Ikke rennende vann å skylle spyet bort med. Ingen mann til å hjelpe meg fordi han jobber hele døgnet. Må attpåtil tørke støv, passe esler og sy samtidig, helt sikkert. Jeg tror ikke det finnes grenser for hvor godt verden hadde hørt mine beklagelser over hvor tungt livet var. Gudesønn eller ei...
Kroppen blir tyngre og tyngre til tross for hvor lite mat man beholder. Hoftene og ryggen verker. Og hvor godt sover man egentlig på en halmmadrass? At ikke folk forgikk av dårlig nattesøvn på den tiden er meg ubegripelig.
Så kommer hurranyheten over alle - man må dra langt pokker-i-vold for å skrive seg inn i manntall. BRA TIMING, Augustus!! *mumle* Og da snakker vi ikke tysk komfort og kvalitet på motorkjøretøyet. Vi snakker tregt, humpete og ubehagelig. Sitte på en eselrygg i 8. svangerskapsmåned. TORTUR!
Og med vår selvsagte flaks - fullt på alle hoteller. Min tro på at en sann og kjærlig gud skulle ha noe med dette å gjøre må nå ha blåst over alle hauger. Min klagesang hadde nok vært av operavarianten, kjenner jeg meg rett. Hadde riene begynt også hadde jeg vært et lite h.... å være sammen med. Jeg kan se for meg Josefs desperasjon. En stall will do!! Flat mark hadde nok også gått hadde ikke stallen dukket opp.
Og fødselen tror jeg bare vi hopper over. Et sennepsfrø av tro skal streve hardt for å overleve en fødsel i det hele tatt. En menneskefødsel i stall er nok en uhåndterlig prøve for sennepsfrøet.
Og ikke nok med det. Guttebarnet er omsider en fysisk del av denne verden, jeg ligger der svett, blodig og forkavet - DA begynner vilt fremmede menn å renne ned stalldøra. Gull, røkelse og myrra my ass - hva betyr vel det i en sådan stund? En dusj, en sykepleier og rent tøy hadde nok falt mer i smak. For ikke snakke om hvilken rikdom man kunne veltet seg i etter å ha solgt dusjen - i de dager!?
Nei, jeg skjønner godt at Gud Fader valgte en litt mer medgjørlig Maria fremfor atombombeLine. Og takk og pris for det. Så kan vi telle ned, tenne lys, nyte kakelukt og synge litt. Og være takknemlige for at noen andre tok jobben for oss.
